Den siste uken har Norge vært i sjokk, etter at Anders Behring Breivik gikk til krig mot det han oppfattet som en fiende. I dagene etter angrepet har alt som kan gurgle og kvekke, gurglet og kvekket i kronikker og kommentarer mot den selverklærte "tempelridderen". Det virker nesten som om absolutt alle som har hatt en kjepphest mot noe  mannen har stått for, har funnet en talestol i mediene. Selv i fengselet, vil Breivik angivelig bli forhatt og utstøtt, uten status eller anseelse. Det siste tror jeg ikke noe på. Tvert imot tror jeg han vil finne mange tilhengere blant innsatte i norske fengsler.

Det er nemlig en del som deler Breiviks syn på Arbeiderpartiet og den norske makteliten. Noen av dem er riktig nok sprø (fanget i konspirasjonstekning), men jeg kjenner også en del helt oppegående mennesker som deler dette synet.

Dersom Berivik hadde nøyd seg med å sprenge regjeringskvartalet, tror jeg svært mange ville sett på ham som en helt. Jeg var på vei til butikken for å kjøpe Champanje, da jeg ble klar over skytingen på Utøya. Dette satte angrepet i et helt annet lys for min del. Å drepe barn er uakseptabelt. Det kan ikke forsvares i noen kontekst. Det er en oppfatning jeg heldigvis deler med de fleste nordmenn, inkludert tunge kriminelle miljøer.

Den eneste nordmannen jeg vet om, som i fullt alvor har tatt til orde for å drepe barn er Arbeiderpartiets tildigere forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Hun mente at det var greit om norske soldater drepte barn. En kort utlegging om legititmiteten av å drepe barn ligger fortsatt ute på regjeringen.no. Nrk har også en artikkel om dette: Må være forberedt på å drepe barn.

Jeg håper og tror at AUF aldri har gått god for denne mørkeblå facismen innerst i makteliten i AP.