picture

Arbeiderpartiet og LO


Tro det eller ei, men i min ungdom var jeg faktisk medlem i Arbeiderpartiet. Ikke nok med det, men jeg har jobbet både i kommunen og fylkeskommunen, og vært tillitsmann i LO. Utdannet tillitsmann, faktisk, med tilleggskurs for datatillitsvalgte. Det var den gang jeg trodde verden var et levelig sted, og at man kunne gjøre ting bedre ved å engasjere seg politisk. Jaja, - de fleste har vært unge og naive.

Politiet


Jeg fikk ikke være naiv så veldig lenge. Som 20-åring (eller der omkring) fikk jeg førstehåndskjennskap til Bergenspolitiets metoder - da de fengslet meg i en uke fordi jeg nektet å vitne falsk for dem, i en totalt likegyldig straffesak mot en eller annen småkjeltring. Jeg nektet selvfølgelig. Men ingen i rettsapparatet hevet engang øyebrynene da jeg fortalte hva jeg hadde opplevd. Ikke dommeren. Ikke advokaten. Ingen brød seg med politiets metoder den gangen, heller.

Suksess


Jeg lot imidlertid ikke motgangen stoppe meg, men engasjerte meg aktivt i nærradioen, og klarte, sammen med to venner, å få Bergen Gay Radio opp som nummer 3 på den offisielle listen i Bergen. Det er ikke verst for en særradio!

Da feministpøblene i Bergen gav seg ut for å være lesbiske, og kuppet Det Norske Forbundet av 1948, og til slutt la ned hele Bergensregionen for å bli kvitt Erik F. Harrison (den mest profilerte og dedikerte homoaktivisten i Bergen noensinne, som senere døde av AIDS) - da gav jeg opp homokamp og grunnla et datafirma sammen med et par venner.

I noen år figurerte vi i pressen som eksempler på Vellykket og Sunn Norsk Ungdom.

Forelsket


I 1992 traff jeg den store kjærligheten, i form av en gutt som langt fra var gammel nok. Slike forhold er som kjent både ulovlige og stigmatiserende, - men jeg innså etter hvert at følelsene stakk så dypt at jeg valgte å tilkjennegi hva jeg følte, uansett hva det måtte koste. Det er skrevet mange sanger, og laget mange filmer om å følge følelsene heller enn fornuften, - men det er nok ikke så ofte det skjer i virkelikeheten - i alle fall ikke om man må risikere absolutt alt, og det er en signifikant sjanse for å tape.

Etter et år ble vi nære venner, og de fleste så nok på oss som kjærester. Bortsett fra foreldrene hans, da, som ikke akkurat så på meg som svigermors drøm! Det ble en masse frem og tilbake, og politiet så nå sitt snitt til å si takk for sist, etter at jeg noen år tidligere hadde hudflette dem i nærradioen. Eller kanskje de bare ville beskytte unge gutter mot meg. Uansett gikk det svært galt for guttene de angivelig ville beskytte.

Justismord


Enden på visen ble nemlig at jeg ble uskyldig dømt for voldtekt på en 12 år gammel gutt, som benektet at jeg hadde voldtatt ham, og for å misbruke en annen 12 år gammel gutt seksuelt i leiligheten min i Bergen, mens jeg rent faktisk var på jobb, på en datamesse i Oslo. Til tross for at jeg skaffet meg advokat Tor Erling Staff (kalt Lang Deilig Straff blant venner).

Du kan sikkert tenke deg hvordan du ville opplevd å bli brukt av politi og barnevern til å få noen uskyldig dømt, som 12 - 13 åring. Guttene taklet det ikke, og det ble ikke bedre av at "hjelpen" de fikk var for overgrep som kun finnes i noen svært syke menneskers fantasi. I ettertid kan jeg telle minst 5 gutter som fikk livskvaliteten helt eller delvis ødelagt av korstoget mot meg.

Bergensavisen bedrev under prosessen en journalistisk onani som burde gi dem diplom og klippekort hos Pressens Faglige Utvalg. Og Bergens Tidende var ikke langt etter. Man har tross alt en lang og innarbeidet tradisjon med å koke gift på løgnene mot justisofrene i Bergen, og presentere svineriet på førstesidene.

Det var imidlertid ikke slutt med dette. Retten som dømte meg var fullt klar over at jeg ikke var skyldig, og anså meg da heller ikke som farlig. Kjæresten min hadde fulgt rettsaken fra tilskuerplass i Lagmannsretten, og selv om en del nok var forarget over at jeg helt åpenbart holdt meg sammen med 15-åringen, var det neppe noe som tydet på at han fryktet meg. Det var nok heller så vanskelig å se at jeg var såpass forelsket i ham at jeg ikke hadde tid eller interesse av å fly etter andre. Jeg var derfor fri i noen måneder, til dommen ble rettskraftig. Jeg reiste fra Bergen for å skaffe bevis på at jeg var uskyldig dømt. Etter to uker ringte en venn og bad meg komme tilbake. Kjæresten min hadde fått husarrest resten av sommerferien, og var veldig deprimert. Jeg hev meg i bilen og råkjørte tilbake til Bergen. 50 mil på seks timer. Her ordnet jeg det slik at han som hadde ringt meg skulle snakke med kjæresten, og jeg skulle se om det var noe jeg kunne gjøre. Men det gikk ikke slik. Politiet fikk vite at jeg var tilbake, beordret full bevæpning, og sendte det de hadde av mannskaper for å ta meg. Jeg ble varetektsfengslet, uten noen gyldig lovanvendelse, ganske enkelt fordi jeg nektet å godta justismordet. Byrettsdommeren brøt loven, slik at politiet kunne slappe av et par år, og ikke risikerte en pinlig frifinnelse like etter de fikk meg dømt. Bergensavisen tok sånn av at det fortsatt rykker i penisen ^H^H^H^H^H^Hressen deres.

Fengslet


Fengselsvesenet er ikke designet for mennesker med integritet. Det gjorde at jeg ganske snart lå i en skarp konflikt med ledelsen. Jeg anså meg selv som en politisk fange, dømt for mine meningers skyld, i et ganske åpenbart justismord. Jeg nektet derfor å løfte en fing for å hjelpe mine voktere å vokte meg. Jeg sa rett ut at jeg ville rømme ved første anledning. Jeg nektet dessuten å arbeide i fengselet. Og jeg lot meg ikke presse en millimeter av andre innsatte, hvor enn de så gjerne ville herje litt med en de trodde var en barnepuler.

Etter en uke hvor jeg nektet å kommunisere med noen, og tre måneders streik, hvor jeg nekte å arbeide, ble jeg tilbudt å studere. Jeg studerte og studerte, og tross stadige forsøk på å ta meg for noe, klarte jeg å styre klar av alle skjær. Selv da de plantet hasj på besøkrommet, lille julaften 1994, oppdaget jeg det før besøket ankom, og bad dem fjerne dritten sin.

Sommeren 1995 nærmet det seg løslatelse. Jeg var fortsatt meget sint, og bestemte meg for å vise klart og tydelig hvor både presse og politi hadde meg. Samtidig ville jeg fraskrive meg ansvaret for kjæresten min, som jeg fortsatt elsket, men visste jeg aldri kom til å få. Jeg skrev to brev. Ett langt brev til kjæresten min, som tilsynelatende var et kjærlighetsbrev, men som egentlig sa veldig klart hva jeg syntes om pressen, og ikke minst inneholdt en veldig klar advarsel til politiet om at jeg aldri kommer til å rygge en millimeter for terroren deres. Jeg visste at moren hans ville ta brevet og først gå til politiet, og så til pressen. Dermed kunne jeg si ting, i det tilsynelatende personlige brevet, som det ville vært straffbart å si i et brev adressert til BA aller politiet. Jeg var selvfølgelig klar over at dette ville skape noen forsider, og at forholdene for meg i fengselet ville bli ulevelige. Det andre brevet var derfor en klage til fengselsstyret over at matrasjonene var redusert med ca. 30%. Da jeg klaget, ble jeg øyeblikkelig overført til sikkerhetsavdelingen og satt på isolat. Jeg spilte forferdelig indignert, og skrev enda et brev til fengselet, hvor jeg protesterte, og sa at jeg jeg ville aksjonere, og ikke kommunisere med dem, inntil de slapp meg ut. I tre måneder ignorerte jeg vokterne fullstendig. Jeg oppførte meg som om jeg ikke engang så dem når de var i cellen. Det tvang dem til å opptre som tjenere, - de måtte sette inn maten, ta ut de skitne fatene, skifte sengetøyet, vaske cellen osv. De hatet meg. Legen kom og gav meg blankofullmakt til å rekvirere de medisiner jeg måtte ha lyst på, dersom jeg avblåste aksjonen. Nå er ikke jeg narkoman, så jeg ignorerte ham også.

Da tiden var kommet for prøveløslatelse var jeg psykotisk. Jeg hadde knapt kommunisert med noen på 90 dager, - og jeg hadde ikke vært utenfor dørene på fengselet siden jeg ankom 15 måneder tidligere. Jeg var klar over dette, og klarte å skjule det. Etter å ha nektet å skrive under på de vanlige vilkårene for prøveløslatelse, og truet med å forpeste hverdagen til vokterne i ytterligere 8 måneder, lot de meg gå.

Gutter gråter ikke


Det første jeg gjorde da jeg kom ut var å oppsøke kjæresten min. Han satt sammen med noen venner på en benk på Oasen. Han bad meg dra til helvete. Jeg gikk nedslått tilbake til min fars hus, som jeg lånte mens han var på ferie, og gråt. Da jeg kom meg, sverget jeg på å aldri gråte igjen. Noensinne.

Internett


Internett hadde eksplodert mens jeg satt i fengsel. Jeg nektet fortsatt å jobbe, og begynte å skrive gratisprogrammer for Internett for å ha noe å ta meg til. Ett av disse programmene, War FTP Daemon, ble på kort tid voldsomt populært, og utropt til verdens beste i sin klasse! I 1996 hadde Microsoft en link direkte til min hjemmeside. Den divisjonen i NASA som utviklet neste generasjons rommotorer brukte programmet mitt. US Air Force spurte gjentatte ganger om lov til å bruke det. Det svenske politiet ønsket å bruke det. Jeg sa nei. Alle kunne bruke programmene mine, bortsett fra myndighetene - som jeg hater og forakter. Jeg ble nå også tilbudt en rekke attraktive datajobber på tre kontinenter - først og fremst i Norge og USA, men også i Europa og Asia.

Jeg nyter i dag en viss respekt på nettet. Jeg deltar en del i diskusjoner på usenet - men vanligvis bare når jeg er for sliten til å gjøre noe kreativt - så mye av det jeg skriver er tankeløst pjatt, dessverre.

Lovløs


Jeg er ikke kriminell. Jeg har aldri vært det, og jeg har ingen planer om å bli det. Jeg er imidlertid lovløs. Lovløs i den betydning at jeg ikke har noen illusjoner om at loven gir meg noen beskyttelse. Lovløs i den betydning at jeg ikke lenger følger noen lov for lovens del, men gjør det jeg selv mener er rett. Jeg har ikke reetablert meg, og har heller ingen planer om å gjøre det. Myndighetene skal aldri mer få krenke mitt hjem, eller misbruke mine skattepenger. De skal aldri få lese mine personlige brev, bla i mine bøker, rote i mine skap, beslaglegge ting av verdi for meg. Den eneste måten jeg kan forhindre dette fra å skje på, i Norge, er å ikke ha noe hjem. Ikke oppbevare noen brev eller bøker de kan bla i. Ikke eie noe av verdi. Å leve lovlydig har jeg allerede prøvd.

Jeg er fortsatt svært sint. Jeg har en ambisjon om å knekke ryggen på bergenspolitiet, - og få en slutt på faenskapen de bedriver, sånn at politiet i Bergen ikke lenger utgjør en større trussel mot byens borgere, enn det kriminelle gjør. Det vil ikke spille noen rolle for min del, eller for de av mine venner hvis liv er ødelagt som en direkte konsekvens av bergenspolitiets lovbrudd. Men jeg er en fighter, jeg er forbanna, - og jeg har absolutt ingenting å miste lenger. Jeg har allerede opplevd og overlevd mine aller verste mareritt. All frykt er bundet opp i fremtiden. Jeg har ingen fremtid.