Da jeg gjorde min entré på homoarenaen på midten av 80 tallet, som profilert programleder i Bergen Gay Radio, styremedlem i DNF'48s ungdomsgruppe, styremedlem i DNF'48 Bergensregionen og senere sjef for arrangementene til DNF'48 på Ranhuset (homsediskoteket i Bergen), - da var slike forhold mellom voksne homser og unge gutter i puberteten ganske vanlig. Jeg hadde kontakt med massevis av unge gutter den gangen. I de fleste tilfellene satt mødrene deres oppe om natten og hørte på sendingene mine. Når jeg hentet guttene hjemme, snakket jeg vanligvis litt med mødrene før vi gikk. Det var ikke noe hemmelighetsfullt eller suspekt ved disse forholdene. Ting skjedde i det åpne. Selv dem som kjøpte seg unge venner spøkte med disse forholdene – og gjorde ingenting for å holde dem skjult. De eneste som åpent og aktivt fordømte meg for mine unge venner, var menn som selv prøvde å lokke dem til sex med narkotika og pengegaver, og som fikk en kald skulder fra guttene. Det handlet om sjalusi, ikke om moral, slik det veldig ofte gjør. For oss som kjenner litt til homofiles historie, både den nære historien, og den eldre historien, - er forhold mellom menn og gutter helt normalt. (Ikke nødvendigvis normalt i den forstand at det er uproblematisk, men normalt i den forstand at svært mange homofile har vært og er involvert i slike forhold).

De siste 20 årene har de ekstreme feministene fått være premissleverandør for hvordan vi oppfatter seksualitet. Det har vært en katastrofe. Disse menneskene har en virkelighetsoppfatning der alle menn er potensielle voldtektsmenn, der all pornografi er en styggedom, og der kvinner og barn fratas enhver naturlig seksualitet. De fabler om millioner av barn som bortføres av pedofile satanister, og de dikter opp helt fantastiske tall om ofrene til sexindustrien. For mange av dem har forskjellige former for overgrep blitt et levebrød. De mottar statsstøtte for å arbeide med «overgrepsofre» - og desto flere personer de klarer å identifisere som ofre, desto mer penger drysser staten over dem. Dermed er de, sammen med tvilsomme psykologer og allverdens selvutnevnte eksperter, på stadig jakt etter nye grupper som kan identifiserer som ore for et eller annet. Det heteste i USA for øyeblikket er «barneovergripere» - altså barn som «forgriper» seg på andre barn – det vi kalte å «leke doktor» når jeg var liten. For disse fanatikerne finnes det knapt noe form for naturlig seksualitet – alt er i prinsipper overgrep. Og selv om det ikke finnes seriøs forskning som underbygger en eneste av påstandene deres om dette - tvert imot – all seriøs forskning (seriøs i betydningen vitenskapelig holdbar) konkluderer med at de tar feil. Likevel er det disse forkvaklede idéene som formidles som sannhet av mediene.

Mens menn som interesserte seg for gutter i puberteten tidligere ble skjelt ut som homofile, og forfulgt for sin homoseksualitet, - har utviklingen gått fra ille til verre. AKP og feministene kuppet homobevegelsen i Norge (en tilsvarende kupping fra feministene skjedde også mange andre steder), og relanserte homsen som en helt normal besteborger som kun skilte seg fra andre gode borgere ved å like en av samme kjønn. Lærhomsene, skrullene, gutteelskerne, SM&bondage folkene – alle disse frodige og delvis overlappende gruppene som utgjorde den absolutte majoritet av homobevegelsen da frigjøringskampen ble utkjempet – ble frosset ut av homobevegelsen og erstattet av en nyskapning av de 20 århundre, den «straighte» homsen (eller kvinnfolk med pikk, som min far kalte den sorten). Den svenske forfatteren Jan Guillou har langt på vei dokumentert at den moderne «straighte» homsen ikke fantes i Sverige i de forrige århundrene (se boken hans «Heksenes Forsvarere»). Mens folk flest selvtilfreds konstaterer at vi lever i et av verdens beste land, og at her, her godtar vi til og med homofile – har den tradisjonelle homsefiguren, gutteelskeren, blitt redefinert som «pedofil». Dermed er alle fornøyd. Vi kan varme oss over hvor tolerante vi er blitt, og samtidig forfølge homsene med enda større engasjement enn tidligere. (Det har vært snakk om å gjenoppstarte DNF for å gi majoriteten av homsene, alle oss som faller utenfor LLH, et tilbud og en arena for å føre homsekampen videre).

I «Sønner» er altså den klassiske gutteelskeren, homsen «Lars», blitt «pedofil». Og sannsynligvis måtte det gjøres sånn, siden media allerede har definert alle som har sex med noen under den seksuelle lavalderen som «pedofile», så lenge, og så konsekvent, at selv mange unge homofile i dag ser på seg selv som pedofile. Jeg ser likevel på dette som en alvorlig svakhet ved filmen – særlig at denne problemstillingen ikke kommer frem i det hele tatt. Dersom skaperne ville lage en film om pedofile, burde barna vært under 12 år. Når de tar opp tradisjonelle homofile forhold, burde de være ærlig om det.

Den største svakheten ved filmen, etter mitt syn, er imidlertid at «Lars» blir for endimensjonal. Vi treffer ham kun i rollen som venn/elsker til «Tim», og som offer for aggresjon. Replikkene hans oppfattes for det meste som klisjeer. Og selv når han tar opp ting som faktisk engasjerer menn i hans situasjon sterkt, som hvor avvikende den seksuelle lavalderen er i forskjellige land, og hvor absurd det er å sidestille en absolutt oppfatning av «rett og galt» med en lov som faktisk /er/ vilkårlig – så skjer det i en setting der replikkene blir klisjéer. Lars fremstilles som en urealistisk ensom person – og når han treffer tidligere «ofre» som nå er blitt voksne, så er stemningen trykkende og fiendtlig. Virkeligheten er en annen. Selv menn som «Lars» har venner. Og til tross for den massive ensidige påvirkningen fra mediene de siste tiårene om at alle «barn» som har sex med voksne er «ofre», så er det massevis av slike «ofre» som slett ikke deler denne oppfatningen. Mange av dem forblir gode venner med den voksne elskeren sin, også etter at det seksuelle forholdet avsluttes. Og selv når veiene skilles, er det mer typisk at et senere møte er positivt ladet, enn at det er trykkende og fiendtlig. Filmen hadde blitt både sterkere og ærligere om «Lars» hadde vært dypere og hatt flere sider. Hvor er humoren? Når jeg er sammen med venner i 13 – 16 års alderen ler vi mesteparten av tiden. I filmen fremstår «Lars» som en endimensjonal, gretten farsfigur.

Nå er det sant at mange gutter som begir seg inn i forhold med homser, bevisst eller ubevisst leter etter en farsfigur. De fleste nære vennene jeg har hatt i den alderen har ikke hatt noe godt forhold til faren. Noen har ikke hatt noen far, andre har hatet ham. En forsker som så nærmere på slike forhold sa at vennskapet mellom den voksne og gutten hadde et element av en foreldrerolle. Kjærligheten i slike forhold er ikke analoge med vanlige kjærlighetsforhold. Den voksne viser både omsorg, som minner om foreldreomsorg, og seksuelle følelser. Når folk som ikke har opplevd slike forhold prøver å forestille seg dem, blir det derfor lett veldig feil. Og for en som har vært med i et slikt forhold, er det nesten umulig å beskrive det - når mottakeren mangler referanserammer for å kunne forstå. Elementet av farsrollen, som navnet til filmen spiller på, er altså absolutt relevant. Men slike forhold er ikke /bare/ en farsrolle. Det er også en kameratrolle, en mentorrolle, og personen er dessuten ofte et veldig sterkt forbilde for den unge.

Handlingen i filmen begynner i en svømmehall. Det er troverdig. Svømmehaller har alltid vært møtested mellom homser – og sjekkested der unge gutter kommer i kontakt med homser. Det finnes også badevakter som er /for/ opptatt av dette. Det var f.eks. en badevakt i Sentralbadet i Bergen som i 1992 fortalte en 12-åring jeg kjente at jeg hadde fortalt badevakten at jeg hadde hatt sex med 12-åringen, og at jeg hadde pult ham i rumpen. Badevakten var sannsynligvis overbevist om at vi hadde et slikt forhold, og ville bare ha det bekreftet, slik at han kunne «hjelpe» gutten. Nå hadde ikke jeg og denne gutten noe seksuelt forhold, så gutten ble forferdelig frustrert over at jeg gikk omkring og løy om ham. Og da jeg sa, som sant var, at jeg aldri hadde sagt noe sånt, ble han fortvilet, fordi han ikke visste hvem han skulle tro på. (Det gikk ikke så bra med ham i livet – og denne badevakten bidro nok mer til guttens undergang enn han ville likt å ta inn over seg). Den samme badevakten skapte en veldig forvirring hos en annen 12-åring jeg kjente. Gutten kjente meg som en oppegående ressursperson som alle likte og respekterte. Denne badevakten skapte et bilde av meg som noe helt annet, og gutten endte opp med å lyve og si at han ikke kjente meg, noe som gav ham fryktelig dårlig samvittighet. Badevakten i filmen, «Hans», gjør en fantastisk god rollefigur. Jeg vet ikke hvordan forfatterne av manuset har gjort researchen sin, men de har åpenbart visst en hel del om denne typen forhold, og om de typiske menneskene som ganske hjelpeløst skaper enda mer problemer, mens de prøver å redde «ofrene».

Jeg frykter at volden i filmen vil føre til vold i virkeligheten – både mot homser, og mot andre menn som har vennskapsforhold med unge gutter. Voldelige mennesker som har sett filmen, vil lett kunne oppfatte vennskapsforhold som seksuelle forhold, og – inspirert av filmen – angripe. Det er ikke mer enn et par år tid siden jeg ble angrepet av en narkis i Bergen sentrum, da jeg gikk forbi sammen med en ung venn. Han begynte med å sparke etter hodet mitt, bakfra. Da jeg parerte sparket, prøvde han å provosere meg til å sloss med ham. Jeg bad ham om å dra til helvete, og da gutten gav klart uttrykk for at han ikke ønsket å bli «reddet», angrep han gutten i stedet. Det handlet om en person som opplevde å være nederst på samfunnsstigen, og som desperat lengtet etter å få ut aggresjon. Da han så meg sammen med denne gutten, mente han antakelig at han hadde en legitim grunn til å utøve vold – at han til og med kunne slå noen (meg) og få noe positivt ut av det («redde» gutten). Han endte med å ikke klare å slå meg, og angrep altså til slutt gutten – som skrek til ham at han kunne komme seg til helvete vekk, og slengte fyren inn i et gjerde. Gutten ble så forbanna at han sa til fyren at vi /hadde/ et forhold, og at det var /gutten/ som ville ha det slik – selv om det aldri hadde vært noe seksuelt mellom oss. Gutten var i realiteten nesten ekstremt homofobisk – og ble alltid rasende hvis han trodde at jeg engang /tenkte/ på noe seksuelt i forhold til ham. Denne narkisen prøvde seg på vold /uten/ å ha sett denne filmen. Jeg tror at en del mennesker, etter å ha sett denne filmen, (eller kanskje enda mer ved å ha hørt om den uten å se den selv), vil oppsøke situasjoner der de kan denge «pedoer» - og at de vil være overbevist om at de gjør noe godt og nyttig. I England har pedofile (og folk mistenkt for å være pedofile, eller forvekslet med pedofile) lenge vært utsatt for utstrakt vold og drap. I minst ett tilfelle endte angriperne med å drepe barnet de skulle «redde» i stedet for «pedoen». Filmens fokus på pedofile og vold, kan akselerere denne utviklingen i Norge.

En annen stygg sak i filmen er utsagnene om hvor ille pedofile har det i fengsel. At selvmord er langt å foretrekke. Pedofile og homsene i Norge har allerede en selvmordsfrekvens som kun overgås av kamikazepiloter. De trenger ikke ytterligere motivasjon til å ta livet av seg. Og i virkeligheten er ikke fengselslivet så ille for [dem som regnes som] pedofile. (Det er langt vanskeligere å være intellektuell i et norsk fengsel, enn å være «pedofil».)

Styrken til filmen er at den ikke tar parti. Det er opp til seeren å trekke sine egne konklusjoner. Forholdet mellom «Lars» og den 14 - 15 år gamle «Tim» blir fremstilt ganske realistisk. I sterk kontrast med den alminnelige oppfatningen om at «ofrene» mer eller mindre påtvinges sex når det passer «overgriperen», viser filmen et forhold der gutten selv bestemmer om og når han vil ha sex. Dette i seg selv vil nok virke veldig provoserende på mange. Men det er faktisk slik de aller fleste «pedofile» forhold utspiller seg. Gutten «Tim» gjør forøvrig en imponerende rollefigur.

«Sønner» er en sterk film. Den er direkte, realistisk, usminket, brutal og den tar opp et emne de fleste har veldig streke følelser rundt, men nesten ingen kunnskap om. Dessverre blir filmen svekket ved at «Hans» aldri blir noe annet enn en stereotyp. Han er ikke en person vi blir kjent med, eller føler noen sympati for. Han sier riktig nok i en replikkveksling at «jeg er et menneske» - men det blir bare en klisjé, det også. Filmen er modig, men den ville vært modigere om den hadde fremstilt «Hans» som en virkelig person. Å fremstille «Hans» som pedofil – uten å gi seeren noe hint om at dette faktisk /ikke/ er et pedofilt forhold, er også en stygg glipp. For mange vil denne filmen være det nærmeste de kommer noe reell informasjon om hva «pedofili» faktisk handler om, - og for dem vil inntrykket av at det henger sammen med 16-års grensen sementeres. (Når det er sagt, så vil jeg presisere at jeg ikke har noe imot pedofile. Jeg har flere pedofile venner – både menn som avstår 100% fra sex med barn, og menn som faktisk har hatt seksuelle forhold med barn. Disse mennene skiller seg ikke fra andre menn jeg kjenner på noen annen måte enn at de er mer glad i barn enn andre. De er hverken smartere eller dummere, mer eller mindre moralske, rikere eller fattigere. De er akkurat som deg og vennen dine. Om enn kanskje litt mer reflekterte omkring seksualitet).

Jeg gir filmen terningkast 4.

Filmen sønner. Regissert av Erik Richter Strand. Rollebesetning; Nils Jørgen Kaalstad (Lars) | Mikkel Bratt Silset (Tim) | Edward Schultheiss (Jørgen) | Henrik Mestad (Hans) | Ingrid Bolsø Berdal (Norunn) | Marika Enstad (Anja)