Som mine trofaste lesere vet, ble jeg i 1994 dømt til to års fengsel for voldtekt av en 12 år gammel gutt, og sex med en annen 12 år gammel gutt. Voldtekten jeg ble dømt for hadde et hendelsesforløp som jeg aldri har vært anklaget for - det var noe statsadvokaten resonerte seg frem til på egenhånd. Sexen med den andre gutten skjedde angivelig hver dag i en hel uke i leiligheten min i Bergen, - en uke jeg tilbrakte på en datamesse i Oslo fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Om, og eventuelt hvordan, jeg klarte å være både i Oslo og Bergen på samme tid, har ikke retten gitt noen god forklaring på. At jeg faktisk var i Oslo på dette tidspunkt har aldri vært bestridt. Slike gjennomtenkte dommer er dessverre betegnende for det norske rettsapparatet. Jeg skrev en bok om denne saken som provoserte politiet og pressen i Bergen voldsomt. Så voldsomt at jeg som den første noensinne ble hengt ut på avisenes førstesider som pedofil med bilde og fullt navn; og faktisk ble viet en hel kronikk i Bergens Tidende der avisen fortalte hvorfor ingen noensinne ville like denne boken. Nå hadde ikke BT mer rett i dette enn i mye annet de skriver - jeg mottar stadig lange brev fra mennesker som er begeistret og sjokkert over boken. Noen leser den igjen og igjen. En jente forelsket seg i meg etter å ha lest den.

Boken slutter når jeg fengsles. Dette er historien om tiden i fengselet. Jeg skriver dette i 2003, 8 år etter at jeg slapp ut. Jeg har ingen notater og få brev fra denne tiden, noe som naturlig nok gjør det vanskelig å huske alt riktig, og i kronologisk rekkefølge. Jeg håper du kan bære over med det.

Jeg ble varetektsfengslet før dommen i Lagmannsretten var rettskraftig. Dette var før den nye toinstansordningen, slik at man ikke hadde noen reell ankemulighet etter et justismord. (Det har ikke den dømte i dag heller - Lagmannsrettens oppgave er å dømme dem som frikjennes i Tingretten, eller å skjerpe straffen for de dømte som er frekk nok til å anke). Da jeg ble slept inn i Bergen Landsfengsel var jeg forbanna. Veldig forbanna! Jeg ble først plassert på en ventecelle i mottaket. Jeg hadde en blyantstump og brukte de første minuttene til å fylle veggene med grafitti. Deretter brente jeg to tusenlapper for å unngå at de skulle bli beslaglagt. Til slutt satte jeg meg ned og stirret rett frem. Jeg hadde ikke noe ønske om å hverken samarbeide eller kommunisere med de ansatte i fengselet. Jeg hadde allerede kommet til den konklusjon at kun sadister ville finne på å arbeide i et fengsel. Det er ikke en jobb som appellerer til anstendige mennesker. Jeg gav ingen respons når vaktene kom inn igjen. Først trodde de at jeg lekte, og prøvde å være tøffe. Jeg lekte ikke. Deretter lurte de på om jeg var syk, og sendte inn en psykolog. Førsteinntrykket var at han ikke var særlig dyktig. Legen kom inn for å se om jeg i det hele tatt var bevisst, og etter noen timer med besøk av mange besynderlige personer, og etter å ha mottatt både slag og spark, ble jeg slept etter beina inn på en sikkerhetscelle og strippet. Jeg gav fortsatt ingen reaksjon.

Sikkerhetscellen var på rundt 4 x 4 meter. Tak, vegger og gulv var i betong. Døren var i stål med oransje maling. Gulvet hellet svakt nedover mot et toalett som simpelthen var et hull i polert rustfritt stål midt på gulvet. Her var det meningen at den isolerte skulle gjøre sitt fornødne, og så leve i stanken til det falt noen på utsiden inn å spyle vek dritten. Disse cellene er designet for oppbevaring av rabiate innsatte over kort tid. Folk som slår ned voktere, eller raserer cellene sine havner her. Og altså meg, som ikke engang hadde hevet stemmen. Jeg var den gang plaget med vorter på hendene. Før jeg havnet på sikkerhetscellen hadde jeg alltid betraktet disse som et ubetinget onde - men nå fant jeg faktisk en nyttig anvendelse an de små utvekstene. Alle som har hatt vorter, vet at dersom man biter i dem, så begynner man å blø. Det jeg oppdaget var at hudvevet i vorten fungerer som en myk pensel, som lar en skrive på betongvegger omtrent som om vorten var en tusj. Jeg fylte straks den ene veggen med grafitti. Skrevet med blod på den nakne betongen. Når jeg ikke ville skrive mer med blod, gikk jeg løs på den oransje malingen på ståldøren. Litt etter litt klarte jeg å rispe inn et budskap med neglene mine. Det tok forferdelig lang tid, gjorde vont, og etter noen få små bokstaver var neglene oppbrukt. Jeg trengte noe annet å skrive med! Jeg gikk over hele cellen med lupe på jakt etter en skrue, en spiker en hårnål om nødvendig - men cellen var så godt som steril. Varmt var det også. Cellen ble oppvarmet av varmekabler i gulvet. Varmen hadde skapt noen bitte små sprekker i betongen enkelte steder. Jeg gikk løs på sprekkene med knyttnevene, og klarte å banke ut noen små betongbiter. Nå gikk skrivingen fortere. Jeg rispet inn det jeg hadde på hjertet i malingen.

Vaktene var ikke helt sikker på om jeg var bevisst før de oppdaget grafittien. Da ble det et voldsomt spetakkel! Det var visst ikke lov å ødelegge sikkerhetscellene deres. hehe. Som om jeg brød meg. Tvert imot, - frustrasjonen deres gledet meg usigelig. Jeg følte at jeg slo tilbake. De kontrollerte meg ikke. Jeg gjorde noe ingen innsatte i Bergen Fengsel hadde gjort før - jeg ødela sikkerhetscellen! Vaktene lurte på hva jeg hadde skrevet med på veggen, og det gikk litt tid før det gikk opp for dem at det var blod. Men jeg blødde ikke - så hvordan jeg skrev forble et mysterium for dem. Det samme gjaldt døren. Hvordan jeg hadde klart å ripe den til var ubegripelig. De ergret seg grønn, og slepte meg over i en annen sikkerhetscelle. Her var sprekkene i gulvet mindre. Jeg var blodig på knokene før jeg hadde fått slått løs noen betongbiter. Blodet brukte jeg til å skrive på veggen, og betongbitene til å rispe i døren.

Når vaktene kom satt jeg som vanlig apatisk inntil veggen. Jeg spiste maten de kom med, og arbeidet iherdig med å ødelegge cellen - men så lenge de var i nærheten var jeg tilsynelatende helt vekke. Når celle nummer to var ødelagt ble de forbanna. De trodde antakelig at jeg hadde gjemt unna en skrue eller noe da jeg ble slengt på den første cellen - men de ransaket meg grundig før de låste meg inne på den andre. På ny ble jeg slept til en ny celle. Her var gulvet omtrent helt glatt og det gjorde fryktelig vondt å knuse løs noen bittesmå betongfragmenter. Virkningen var imidlertid fin. Da de kom om morgenen og fant den tredje cellen ødelagt ble de virkelig frustrerte! De tok seg god tid for å prøve å avsløre hemmeligheten min, og etter mye leting oppdaget de restene av betongfragmentene. De forstod at jeg hadde slått dem løs fra gulvet, og ble om mulig enda mer frustrerte. Hadde jeg hatt en skrue kunne de beslaglagt den. De kunne ikke beslaglegge gulvet! Dermed slepte de meg like godt inn på den første cellen jeg hadde vært på igjen. Og der ble jeg. Etter et par dager gadd de ikke engang å vaske blodet av veggen om morgenen. Samtidig begynte jeg å bli stygt røykesyk - så etter 7 dager så jeg på dem og spurte hvor lenge de hadde tenkt å holde meg der.

Vaktene ble veldig glad over å få meg ut fra sikkerhetscellen. Noen måneder senere så jeg at cellene ble totalrenovert. Jeg gottet meg over kostnaden med å legge nytt gulv og slipe ned og male om dørene kun på grunn av min lille demonstrasjon. Og demonstrasjonen hjalp. De hadde følt meg på tennene og oppdaget at de var skarpe. Jeg var dømt for barnesex, men jeg hadde bevist at jeg var tøffere enn de fleste av de andre innsatte. Hvor tøff jeg kan være hadde de dog fortsatt ingen idé om.

Jeg ble plassert på avdeling A i en kort periode. Om det var dager eller uker husker jeg ikke. Jeg husker imidlertid at jeg leste gjennom en brosjyre om fengselsopphold på denne tiden, og konkluderte med at fengselet bruker en miks med belønning og straff for å tvinge de innsatte til å oppføre seg slik vokterne vil. Jeg snakket også med andre i luftegården, og fikk bekreftet at mange av de ansatte var rene sadister. De nektet fanger permisjon dersom de ikke var "greie", og satt folk på isolasjonsavdelingen (A) for småting. Jeg bestemte meg for å aldri vise noen svakhet i fengselet, og å ikke gjøre meg noen forventninger. Har man forventninger kan man bli skuffet, og i et fengsel er man så kjørt til tider at selv små skuffelser kan virke formidable og ta bort hele viljen til å overleve. Som et resultat av dette søkte jeg ikke om permisjon eller noe annet de kunne ha glede av å nekte meg så lenge jeg satt inne. Frem til jeg ble løslatt var jeg bare utenfor Bergen Fengsel en enste gang, og det var da politiet ville ha forlenget varetektsfengslingen frem til dommen ble rettskraftig, og dro meg ned i byretten.

Like etter at jeg kom ut av sikkerhetscellen og ble plassert på en vanlig celle fikk jeg besøk av sosionomen i fengselet. Han var en sleip jævel som jeg øyeblikkelig mislikte sterkt. Han lurte på hva han kunne hjelpe meg med. Jeg sa at han neppe kunne hjelpe med noe som helst. Jeg hadde ikke vært sosialklient utenfor fengselet, og jeg hadde absolutt ingen planer om å bli det nå! Han gikk slukøret ut. Jeg ble også sendt til legen - en slapp, utbrent mann i førtiårene. Han lurte på om jeg trengte noen medisiner. Jeg hadde ikke til hensikt å gjøre meg avhengig av noe som helst og sa nei. Han spurte om jeg ikke engang trengte noen hudkrem? Jeg visste at det hadde lagt en blå resept på en krem mot psoriasis i lommeboken, og antok at det var dette han siktet til. Jeg sa kort "nei". Jeg ønsket ikke å ha noe med ham å gjøre. Han sukket og sendte meg tilbake på cellen.

Jeg behandlet alle de ansatte som dritt. Uten unntak. Nesten. Det var tre personer jeg var hyggelig med. Bibliotekaren, og to ansatte fra skolen. Skolen hadde ikke noe tilbud til meg, men dette var hyggelige og intelligente mennesker, som i bunn og grunn ikke hadde noe med selve fengselet å gjøre. Bibliotekaren anstrengte seg for å skaffe bøkene og boklistene jeg bad om. Jeg leste mye, og mange av bøkene måtte spesialbestilles fra andre bibliotek. Andre, som "Mein Kampf", ble kjøpt inn på min anmodning. De to fra skolen ønsket å tilby meg et opplegg, men i det jeg hadde arbeidet som salgssjef i et suksessrikt datafirma, hadde det lite for seg å ta 9 klasse om igjen liksom. Jeg var forbi det stadiet - og noe annet hadde de ikke å tilby.

Dette å ikke vise svakhet var første, og til tider eneste, prioritet. Jeg sto heller over mat en dag, og lot som jeg sov, dersom jeg var rød i øynene etter å ha grått. Jeg røpet aldri med en mine om jeg var ovenpå eller deprimert. Utad holdt jeg den samme tøffe masken dag ut og dag inn, uke etter uke, måned etter måned. Jeg fikk inn en skrivemaskin og en kasse med fargebånd, og begynte å skrive på boken om justismordet; det som senere ble "Skjønnheten Loven og Sannheten". Dette tok tid. Jeg brukte hele dager på å nøste opp detaljer fra hukommelsen, og laget en lang tidslinje der hendelsene i boken ble plassert i kronologisk rekkefølge. Så skrev jeg. Natt etter natt plaget jeg omgivelsene med knatring fra skrivemaskinen. Det var ikke annet å ta seg til. Jeg var innelåst på cellen 23 timer i døgnet.

Etter en tid, som jeg altså ikke kan angi som hverken dager eller uker, fikk jeg beskjed om at jeg kunne flytte til avdeling B. Dette var en åpnere avdeling, med en slags bofelleskap der seks og seks innsatte delte en felles stue/kjøkken. Jeg havnet sammen med noen småkriminelle, en hasjrøker og en kverulant. Kriminellene hatet meg med det samme siden jeg hadde pult smågutter. Justismord fantes ikke i deres vokabular - bortsett fra når de selv, høyst fortjent, ble slept i retten. Det endte med at vi ofte kranglet, og jeg trente svært hardt for å være forberedt på en eventuell slåsskamp med dem. Jeg ble også utsatt for en del trusler og ubehag fra vennene deres på andre bofelleskap. Jeg rev løs en av tverrstokkene i sengen for å ha et slagvåpen klart i tilfelle jeg ble angrepet på cellen. Kverulanten var ubehagelig, men mest plagsom fordi han hele tiden maste om en krangel han hadde gående med justisdepartementet - som han ringte hver eneste dag, eller maste om å få ringe til hver gang en vakt viste seg. Justisdepartementet la straks på telefonen når han ringte, noe som motiverte ham til å ringe dem enda oftere. Mannen var uhyre anstrengende. Hasjrøkeren var OK. Han mente at det var hans sak hva han røkte, og så på seg selv som en samvittighetsfange, noe han på sett og vis også var. Nest etter meg var han den mest hatede på avdeling B. Ingen likte ham. Han hadde for langt hår. Han luktet. Han hadde integritet. Han var intelligent. Vi var på vei til å bli gode venner da han ble flyttet til en annen avdeling.

En dag kom en vakt inn på cellen min med gode nyheter; jeg kunne få arbeide om jeg ville. Jeg var virkelig heldig, sa han. Javel, sa jeg. Og takket nei. Dagen etter fikk jeg på ny tilbud om arbeid, og på ny sa jeg nei. Dette at jeg ikke ville arbeide var uforståelig for vaktene. Jeg oppdaget at det var ganske bortkastet å fortelle dem at jeg ikke ville arbeide av prinsipielle grunner; som uskyldig dømt ville det være direkte umoralsk å løfte en finger for å støtte systemet. De så bare på meg med de store, dumme øyne sine, som om jeg snakket om kvantefysikk eller noe annet uforståelig. Så jeg tok en annen vri, og sa at jeg ikke ville arbeide av sikkerhetsmessige grunner - som barnepuler var det ikke trygt for meg i fengselet. Særlig ikke blant mange innsatte med farlige kjøkkenredskaper eller hageredskaper. Dette forstod de mye bedre, og så fikk jeg en tilsynelatende uendelig rekke med tilbud om "sikre" jobber som fikk meg til å angre dypt på bløffen min. Til slutt fikk jeg valget mellom å ta en jobb, eller bli hevet tilbake til avdeling A. Jeg valgte det siste. Prinsippene mine var ikke, og har heller aldri vært, til salgs.

Tilbake til A var jeg igjen innelåst 23 timer i døgnet. Jeg skrev bok og leste. Og hørte litt på radio. Etter litt mas fikk jeg lov å ta imot en liten TV som min far skaffet. Boken var likevel det viktigste. Og jeg innså at jeg ikke kom i havn uten en PC. Jeg søkte om PC men fikk avslag, noe jeg forventet. Deretter satte jeg min første sleipe plan i fengselet ut i live. Det var bare én måte å få inn en PC når jeg ikke skulle ha den til skolearbeid - og der var dersom psykologen foreskrev det for meg. Jeg visste at psykologen var en tulling etter besøket hans da jeg bare stirret ut i luften, og jeg mistenke ham for å ha en spesiell interesse for pedofile (noe diverse oppslag i Bergens Tidene de senere år har bekreftet). Alt jeg trengte var å gjøre meg litt sexy for ham. Jeg lot det gå litt tid, så bad jeg om en time hos psykologen. Vaktene syntes ikke det var det minste rart - for det var jo ingen av dem som ble noe klok på meg. Det tok en ukes tid eller noe sånt å få time. Når jeg gikk til den første timen oppførte jeg meg eksakt som en 13-åring. Jeg knyttet ikke skolissene. Jeg subbet og hadde kroppspråk som en erketypisk prefjortiss. Jeg lente meg tilbake på stolen på kontoret hans som en 13 år gammel skoleelev hos rektor - en av de elevene som har tagget og knust noen ruter og som gir fullstendig faen. Ikke motvillig eller aggressiv, heller ikke velvillig eller redd, - bare selvsikkert avventende. Jeg svarte på spørsmålene hans ved å legge ut noen vel plasserte kroker, - og han slukte hver eneste en med både snøre og fiskestang! Det var åpenbart at han så for seg mange spennende timer i dette helt nye og uventede universet som jeg representerte. Jeg fikk en ny time uken etter. Neste gang var jeg litt mer imøtekommende. Jeg sa at jeg ville ha en PC, og mer enn antydet at jeg kom til å gjøre slutt på både timene med ham og gjerne livet også, om jeg ikke fikk den faderlig fort. Han satte hjulene i bevegelse. Så snart PCen var på plass ba jeg ham om å få meg over på avdeling C. Dette er den åpneste avdelingen på innsiden av murene i Bergen Fengsel - den såkalte kontraktsavdelingen. det er her kriminellene og narkomanene skal venne seg til å være mennesker før de slipes løs på samfunnet igjen.

Jeg fikk et brev fra sjefen på C som viste seg å ha flyttet fra B til C siden jeg ble sparket fra B. Han likte meg ikke, og sendte et brev der han konstaterte at jeg hadde endret ståsted i forbindelse med arbeid. Det hadde jeg selvfølgelig ikke, noe jeg svarte i et spydig brev tilbake. Skolen og psykologen hadde i fellesskap laget et opplegg der jeg skulle studere på papiret. Jeg fikk et eget kontor på C avdelingen til studiene mine, og ble fulgt opp av de to personene fra skolen som jeg utholdt. Opplegget var kort fortalt at jeg skulle lese gjennom pensum til forberedende på universitetet slik at jeg kunne ta eksamen når jeg slapp ut. Noe jeg ikke hadde de fjerneste planer om. Siden det kun tar et par måneder å lese til forberedende, og jeg hadde et knapt år, skulle jeg lese de bøkene de vanlige studentene kun leser om. Jeg gikk dermed løs på Platon, Aristoteles og de andre store tenkere fra antikken og frem til i dag med stor apetitt. Jeg lærte meg å sitte oppreist og sove, slik at jeg kunne døse gjennom dagene med en stor bok i hendene om jeg ikke gadd lese, og så konsentrere meg om skriving av min egen bok om natten i stedet. Da jeg kom til avdeling C hadde jeg hatt tre besøk hos psykologen. På mirakuløst vis forsvant problemene mine nå når jeg hadde både PC og var kommet meg vekk fra isolasjonsavdelingen, - så det ble med de tre timene jeg hadde hatt hos ham. Stakkars mann - jeg hadde gitt ham en rekke lekre smakebiter, og så forsvant jeg før han kom i gang med "behandlingen" sin.

Før jeg kunne flytte til C måtte jeg innom B en tur igjen. Denne gangen var det tøffere enn forrige gang. Jeg ble øyeblikkelig lagt for hat, og ventet hele tiden å bli angrepet. Heldigvis klarte jeg å holde masken såpass kald at ingen våget. Her traff jeg det eneste hyggelige mennesket i Bergen Fengsel i de 15 månedene jeg tilbrakte der. Han var en småkjendis fra bergenspressen som hadde en lei uvane med å pule småjenter i 6 - 7 årsalderen når han røkte hasj. Når han ikke røkte hasj hadde han ingen slike tendenser. I Bergen Fengsel hadde han ikke tilgang på hverken hasj eller 6 - 7 år gamle jenter. Jeg hadde cellen full av slagord mot politiet. Den ene plakaten var mer ekstrem enn den andre, - og dette fikk ham til å bli helt overbevist om at jeg var der som spion fra politiet for å følge med ham. Han hatet nemlig politiet nesten like mye som meg, men han nektet å tro at de ansatte ville tillate noen å ha så mye dritt om politiet klistret opp i cellen med mindre vedkommende var en provokatør. Han lot dog tvilen komme meg til gode, og vi hadde lange og interessante samtaler utover kveldene. En kveld han kom for å bomme en røyk gav jeg ham en hel pakke tobakk. Han ble svært rørt, og gav meg en genser han hadde fått av moren til gjengjeld. Jeg hadde som sagt ikke vært utenfor fengselet - og jeg hadde ingen genser. Jeg ble også svært rørt, og tok imot gaven. Fortsatt har jeg denne genseren på meg på kalde vinterdager.

En kveld gikk det rykter om at det var en purk som var på vakt på avdelingen, i stedet for de vanlige fengselsvaktene. Samme kveld var det stor tilgjengelighet på hasj på bofellesskapet vårt. Alle som ville ha, fikk. Jeg nøyde meg med å holde vakt. Jeg hadde aldri røkt hasj før, og hadde ingen planer om å begynne med det. Neste morgen ble jeg dradd ut av sengen for å avlegge urinprøve. Kun meg. Ingen andre. Det var da jeg begynte å bli litt paranoid.

De som kom til avdeling C ble først plassert på en dobbeltavdeling med 12 mann. Her ble de typisk i noen dager før de ble plassert i et normalt bofelleskap med seks mann. Alle hadde hver sin celle - men man spise sammen. 12 innsatte og en vakt. Jeg har opplevd mye mobbing før. Både på barneskolen, ungdomsskolen, gymnaset, i gaten, - og etter at jeg stod frem som homofil. Jeg ble også mobbet stygt på avdeling B. Mobbingen som møtte meg på avdeling C fikk alt dette til å virke som en søndagsskole! Drapstruslene haglet. Jeg ble tilropt så snart vaktene snudde ryggen til - og det gjorde de ofte. Jeg ble systematisk trakassert når vi spiste, mens vakten lot som ingen ting. Mobbingen var så intens at selv om jeg gav faen i fellesmåltider og tok maten med meg på cellen etter bare noen dager, så sliter jeg fortsatt dersom jeg spiser sammen med mer enn ett menneske. Når jeg var på cellen ble det til stadighet slått og sparket i døren, til ukvemsord og trusler. De andre sa rett ut at de skulle mobbe meg til jeg tok livet av meg. Det var planen, og de gjorde alt i sin makt for å gjennomføre den. I begynnelsen var jeg svært stresset. Pulsen gikk i nitti hele døgnet, det var vanskelig å sove, og det var umulig å konsentrere seg om noe som helst. Så jeg trente. Tok armhevinger, tøyde ut, trente styrke og smidighet. Laget vekter av vaskebøtter, treningsapparater av håndkler, hoppetau av ledningen til leselampen. For å slappe av tok jeg på øretelefoner og hørte på klassisk musikk. Da nådde ikke bankingen i døren og truslene frem til meg, og jeg klarte på mirakuløst vis å hvile og samle krefter. Etter noen uker var jeg den tøffeste i trynet på avdelingen. Jeg møtte truslene med iskalde blikk. Jeg møtte ukvemsord med å vise fing. Jeg utfordret og ydmyket mobberne til et punkt der de var mer ukomfortable enn meg. En dag var det en muskelbunt som ville selge beskyttelse til meg. Jeg bare smilte og spurte hva han skulle beskytte meg mot. Mobbingen avtok. Jeg vant.

Etter tre måneder på 12 manns avdelingen ble jeg flyttet til et vanlig bofelleskap. På denne tiden var mobbingen nesten helt opphørt, og en del av fangene ville tvert imot være venner med meg. Noen fordi jeg kunne data, andre kanskje fordi jeg var ressurssterk. Jeg vet ikke. Jeg slapp dem ikke inn i varmen. De hadde glemt hvordan de hadde mobbet meg. Jeg har aldri glemt det. Eller tilgitt det. På avdeling C er det forøvrig strengt forbudt å mobbe - de ansatte. Jeg rygget ikke en millimeter i noen retning så lenge jeg satt i Bergen Fengsel, noe som skapte friksjon når de ansatte sadistene ville ha meg til å hoppe. Jeg argumenterte saklig imot tullet deres, men dette var angivelig å mobbe dem, mente de. Og så kom de trekkende med reglementet. Etter mobbingen av meg, som de hadde sett gjennom fingrene med, fikk de aldri noen sympati eller medfølelse fra min side. Tvert imot benyttet jeg enhver anledning til å diskutere etikk med dem, og på å minne dem om at de hadde valgt et yrke der en del av jobben deres var å straffe uskyldige. De på sin side så ikke på dette som deres problem. De bare gjorde jobben retten hadde bestemt at de skulle gjøre. Akkurat som retten bare forholdt seg til de opplysningene politiet la frem. Og politiet kun la frem noen opplysninger som retten tok stilling til. Hele systemet var designet for å pulverisere ansvar og skyld. Jeg snudde det på hodet og stilte dem alle sammen solidarisk ansvarlig for uretten som var begått. Det syntes de ikke noe om. Ingen liker å bli minnet om at de er svin.

På avdeling C har hver innsatt en "kontaktperson" som skal følge ham opp. Oppfølgingen jeg fikk var to samtaler. Den første var en introduksjon. Den andre en masse løfter som rant ut i sanden.

Jeg holdt meg for meg selv. De andre på avdeling C var på kino, hadde permisjon, syklet og jogget. For meg var det uaktuelt av to grunner. Jeg ville ikke gjøre meg sårbar ved å bli nektet noe - men viktigst - jeg betraktet meg selv mer eller mindre som en krigsfange. Det var min fordømte plikt å rømme om jeg fikk sjansen. Det sa jeg til dem. Kom jeg utenfor muren kom jeg til å løpe. Og de visste at jeg kunne løpe både langt og fort. Jeg løp minst tre kilometer daglig på løpebanen i fengselet. Problemet mitt var at jeg ikke hadde noe sted å rømme til. Det holdt jeg for meg selv. Kriminellene foraktet jeg. Men de jeg foraktet mest var de pedofile. Det var en håndfull av dem i fengselet - gamle sleske menn som hygget meg med å pule småjenter. Eller smågutter. De så antakelig på meg som en av dem. Det var totalt ensidig. Jeg fikk frysninger av å være nærmere enn hundre meter fra dem. Tanken på hva de hadde gjort fylte meg med avsky og raseri. Jeg holdt meg dog for god til å mobbe dem. Men jeg sa aldri et ord til dem. Og jeg gikk lange omveier rundt dem. Ikke for å straffe dem på noen måte, eller markere noe, men fordi jeg oppfattet det som svært ubehagelig å komme for nær.

Lille julaften 1994 fikk jeg besøk av min far. Besøkene fungerer slik at fangen først slippes inn på et lite besøksrom, etter å ha blitt strippet og ransaket. Deretter slipper gjesten inn, etter å ha gått gjennom en metalldetektor. Etter besøket må fangen på ny strippe og bli ransaket. To vakter med gummihansker drar i ballene, løfter penis, og sjekker kroppens hulrom. Jeg hatet det. Alle innsatte hater det. Etter episoden med hasj om kvelden og den påfølgende urinprøven neste morgen, var jeg blitt litt paranoid. Jeg pleide derfor å sjekke besøksrommet før gjesten slapp inn. Denne dagen fant jeg en liten pakke med sølvpapir gjemt i en stikkontakt på veggen. Da vakten kom inn med min far, overrakte jeg ham pakken, og sa at jeg helst klarte meg uten sånt. Vakten måpte, sa noe dumt og tok med seg pakken, som senere viste seg å være hasj. Min far var sjokkert. Jeg visste ikke om hasjen var plantet der for å ta meg (eller min far), eller om den var lagt igjen av noen som hadde fått nerver. Eller som en julepresang fra en annen innsatt. Jeg lot som jeg var overbevist om at den var plantet, klaget til fengselet, og krevde å få besøk i et rom med en glassvegg mellom gjesten og meg i fremtiden. Fordelen med dette, rent bortsett fra at de ikke kan plante hasj der for å lage problemer for gjesten, er at man slipper å strippe. Det neste halve året strippet jeg ikke en eneste gang. Det alene var verdt hundre glassvegger!

Sommeren nærmet seg. Kjæresten min, eller mer konsist - gutten jeg var forelsket i og sannsynligvis dømt for å elske, selv om jeg aldri hadde elsket med ham andre steder enn i vakre drømmer - fylte snart 16. Han ble snart lovlig. Jeg hadde ikke skrevet noe til ham i alle disse månedene. Nå var tiden inne til å si hva jeg følte. Jeg arbeidet med et brev i en måned. Det ble et forpint nødskrik, men også et oppgjør med politiet og bergensavisen. Jeg visste nemlig at moren hans først ville ta brevet med seg til politiet, og så, når de konkluderte at det ikke var noe de kunne gjøre - til bergensavisen. Det jeg sa i det personlige brevet kunne jeg ikke ha skrevet til politiet eller til bergensavisen uten å risikere alvorlige juridiske komplikasjoner. Men flettet inn i et svært privat kjærlighetsbrev til noen helt andre enn dem gjelder andre regler. Selv om jeg visste svært godt hvilken rute det ville ta. Brevet ville skape overskriver - så mye var sikkert. Jeg måtte derfor finne en måte å komme meg bort fra avdeling C og tilbake til isolasjonsavdelingen, for å unngå å bli flådd levende. Bokstavelig talt. Jeg hadde hatt det ganske rolig i en tid - men dette brevet ville sette fengselet i kok og meg på menyen. Jeg visste at vaktene ville snu ryggen til, og at jeg ikke kunne bekjempe alle bøllene på avdeling C selv om jeg hadde trent i timevis, daglig, siden jeg kom på avdelingen. Noen dager før 16-årsdagen, forandret fengselet på reglene for mat. For min del betød endringen en betydelig reduksjon av havregryn og frukt - mat jeg var helt avhengig av for å kunne trene så hardt. Dette ble redningen. Jeg skrev et av de frekkeste brevene noen innsatt har skrevet i Bergen Fengsel (det frekkeste i følge de ansatte) og klaget på endringen. Klagen ble selvfølgelig ikke behandlet - men jeg fikk valget mellom å trekke brevet tilbake, eller å pelle meg tilbake til avdeling A. Jeg stod på mitt og ble sendt på avdeling A like før helvete brøt løs i bergensavisen. De spanderte flere hele førstesider med krigstyper og tilhørende helsider inne i avisen på å demonisere meg. "Martin", gutten jeg elsket fortalte at han aldri hadde hatt noen særlig kontakt med meg, og at vi aldri hadde vært venner. Foreldrene - moren som overbeskyttet ham, og stefaren som like etter ble sendt til Bergen Fengsel for grovt tyveri fra arbeidsgiveren sin, fortalte en tåredryppende historie om hvordan jeg siklet etter å voldta gutten deres. Politiet raslet med sverdene, og direktøren i Bergen Fengsel fortalte at de var vel oppmerksom på "legningen" min og mer enn antydet at de ikke hadde noen planer om å slippe meg ut med det første. At brevet ikke var noe lovbrudd, og at bergensavisens egne reportere hadde sett "Martin" bak i rettssalen, og sammen med meg i pausene under rettssaken, la ingen demper på oppgulpene. Martin hadde endog, året før, gått bort til journalistene og spurt rett ut, med en 15-årings dype indignasjon, hvorfor de skrev så mye løgn om meg.

Jeg bestemte meg for å gjennomføre enda en aksjon før de slapp meg ut. Å være på avdeling A er ingen fornøyelse. Jeg ville derfor gjøre det til en enda mindre fornøyelse å ha meg der. Den første kvelden skrev jeg et brev der jeg sa at jeg ikke fant meg i å bli isolert på grunn av en klage på matrasjonene, og ba dem dra til helvete. De kunne kontakte meg når de hadde tenkt å slippe meg ut. Fra og med neste morgen ignorerte jeg dem fullstendig. De kom med mat på døren. Jeg satt i sengen og så på TV. De gikk igjen. Den første uken spiste jeg kanskje én middag og noe få skiver til sammen. Middagen ble bragt inn av en som ikke kjente til at de skulle bruke magen for å presse meg til å oppgi aksjonen. Etterhvert skjønte de at dette ikke nyttet. De satte maten inn på gulvet. Jeg spiste og satte den på bordet. De kom og ba meg bære asjettene ut til dem. Jeg ignorerte dem helt, og lot asjettene stå til de hentet dem, enten det tok to minutter eller to dager. Jeg vasket heller ikke cellen. Og jeg ryddet ikke. Når bosspannet var fullt lot jeg bosset flyte ut over gulvet. De nektet meg "dagpenger". Jeg dreit i det. Jeg kunne uansett ikke ha bestilt varer uten å avblåse aksjonen min. Heldigvis hadde jeg sluttet å røke da jeg ble mobbet. Dengang var det fordi det var for ubehagelig å være på røkerommet. Nå var jeg glad for det. Nikotintrangen var borte - og det var det eneste som kunne ha knekket meg. Vaktene lot vær å gi meg toalettpapir. Jeg dusjet i stedet. De lot vær å gi meg både toalettpapir og såpe. Jeg rev opp et håndkle i strimler og brukte det som toalettpapir. De lot bosset ligge på gulvet til det råtnet. Jeg var der hele døgnet og kjente ikke stanken. Den plaget bare dem selv når de måtte inn med mat, eller for å hente asjetter. Så det endte med at de begynte å rydde og vaske cellen min. På dette tidspunktet hatet de meg lidenskapelig. Jeg var visstnok den staeste og vanskeligste fangen de noensinne hadde hatt i Bergen Fengsel. Jeg tok det som et kompliment, men ignorerte dem fortsatt fullstendig. Etter noen uker sendte de inn psykologen. Sannsynligvis håpet de at han ville sende meg til Sandviken (sinn)Sykehus sånn at de ble kvitt meg. Men da han kom oppførte jeg meg helt normalt. Han spurte hvorfor jeg oppførte meg slik, og jeg viste til brevet. Joda, han hadde lest det. Slukøret forlot han cellen, og det var det siste jeg så til ham. Etter nesten to måneder kom legen på besøk. Han bad meg innstendig om å oppgi aksjonen. Jeg kunne få de piller eller medisiner jeg ønsket. Blå resept på narkotika. Det kunne gjort resten av tiden svært behagelig - eller jeg kunne blitt fengselets rikeste mann. Jeg ristet bare på hodet. Han gikk.

Bibliotekaren kom en gang i uken. Han snakket jeg med. Han var bokpusheren min, og den viktigste årsaken til at jeg kunne gjennomføre aksjonen. Så lenge jeg hadde fri tilgang på bøker kunne jeg klare meg uten alt annet. Det inkluderte mat i perioder, toalettpapir og såpe. Selv om jeg fikk både toalettpapir og såpe når jeg stinket så intenst at vaktene ikke klarte mer. Jeg hadde også kontakt med en av lærerne fra skolen. Hun kom innom en gang i uken. Det var den eneste sosiale kontakten jeg hadde med andre mennesker. Men det faktum at jeg snakket helt normalt med henne, engasjert, humoristisk, med latter akkurat som jeg skulle vært et helt annet sted - hadde en veldig sterk virkning på vaktene. De var fra seg av frustrasjon. Det var selvfølgelig tilsiktet fra min side. Jeg visste nøyaktig hva jeg gjorde. Jeg plaget dem verre enn de plaget meg. Helt kynisk. Og 100% vellykket.

En dag kom sosialkuratoren inn. Han spurte om jeg ville søke om løslatelse etter 2/3 dels tid. Jeg spurte om det var noen vits. Jeg mer enn antydet at jeg ikke var i humør til å inngå noe kompromiss. Han sa at jeg måtte snakke med Kriminalomsorg I Frihet (KIF), men bortsett fra det var der ingen kompromisser. Det var ikke noe problem for meg. Jeg skulle saktens klare å sabotere opplegget til KIF, tenkte jeg. Jeg sa at jeg ikke kom til å ta noen jobb før jeg var renvasket. Og at jeg ikke kom til å bo noe sted. Han forsikret at det var greit. Han ville også ordne et møte med sosialkontoret. Jeg sa at det var helt unødvendig. Jeg var ikke noen forbannet sosialklient. Fra da av oppførte jeg meg normalt. Oppstyret etter avisskriveriene hadde lagt seg, og jeg spilte litt fotball for å få kondisen tilbake. Jeg hadde ikke vært utenfor cellen en eneste gang på tre måneder.

Jeg hadde ikke fortalt noen på utsiden at jeg skulle slippe ut. Jeg ville ikke skuffe min far eller venner dersom jeg ikke slapp ut likevel. Noe jeg regnet som 50% sannsynlig. Kvelden før de skulle la meg gå kom læreren på besøk. Hun spurte om jeg gledet meg. Jeg svarte nei. "Det kommer til å bli tøft". Hun så forundret ut. De fleste gledet seg intenst til å gå, sa hun. Jeg var antakelig ikke som de andre. Neste morgen dusjet jeg som vanlig. jeg spiste frokost, og tok meg en lur. Det overrasket vaktene. Folk som skulle slippes ut pleide å være ekstremt rastløse. Jeg var helt avslappet. Utpå formiddagen vekket de meg og tok meg med til et kontor. Der vill de at jeg skulle skrive under på et papir - en slags kontrakt hvor jeg forpliktet meg til å søke arbeid, få meg fast bopel, og avstå fra alkohol. Jeg fikk en penn opp i hånden. "Jeg kan ikke skrive under på dette" sa jeg. Mannen på den andre siden av skrivebordet måpte. Alle som slapp ut på prøve skrev under på det papiret. Jeg så indignert på ham og spurte hvorfor de hadde laget alt dette oppstyret, når de likevel ikke hadde tenkt å slippe meg ut? Jeg fortalte at jeg hadde diskutert dette med sosialkuratoren noen dager tidligere. Jeg skjønte selvfølgelig at den falske og sleipe sosialkuratoren ikke hadde nevnt dette for en sjel. Han tok det som en selvfølge at jeg ville skrive under når det kun var underskriften som stod mellom meg og friheten. Men man bør ikke kjenne andre på seg selv. Jeg mente det jeg hadde sagt, og nektet. Forbauset, nærmest i sjokk, førte vaktene meg til en tom ventecelle. Jeg la meg nedpå og sovnet. En tid senere ble jeg vekket av en jurist i fengselet. Hun spurte om jeg gjorde dette fordi jeg egentlig ikke ville ut. Jeg benektet dette, og forklarte at jeg allerede da jeg kom til fengselet hadde gjort det helt klar at jeg ikke kom til å arbeide, eller innta noen normal plass i samfunnet, før jeg var 100% renvasket. Jeg gjentok også at jeg hadde avklart dette med sosialkuratoren. Hun spurte om jeg lovet å snakke med KIF. Jeg bekreftet dette. Så gikk hun og jeg sovnet på ny. Da jeg ble vekket igjen slapp de meg ut uten mer tull. Det eneste jeg måtte skrive under på var at jeg skulle avstå ra alkohol i prøvetiden. Det var ikke noe problem for meg - og jeg smakte heller ikke alkohol i denne perioden.

Det første jeg gjorde da jeg slapp ut var å gå til nærmeste bensinstasjon og ringe kontoret. Deretter ringte jeg noen slektninger og avtalte å treffe dem senere på dagen. Friheten var uvant, og jeg ville ikke ut blant for mange fremmede det første døgnet.

Etter en drøy uke hadde jeg time hos KIF. Saksbehandleren min var en rødhåret kvinne. Jeg snakket åpent med henne og svarte på alt hun spurte om. Det gikk ikke så lang tid før hun var overbevist om at jeg var offer for et justismord. Hun forklarte at det var bestemt at jeg måte se henne i hele prøvetiden. Hun hadde tenkt seg et par ganger i uken, og lurte på hva jeg hadde tenkt meg. Jeg foreslo en gang i måneden. Vi ble enig om en gang hver 14 dag. Hun spurte om jeg fortsatt hadde kontakt med unge gutter. Jeg bekreftet det. Det virket ikke som om det bekymret henne. 14 dager senere stilte jeg opp til neste time. Denne gangen var jeg taus. Jeg ville ikke snakke. Hun prøvde å lirke litt, men lot meg til slutt gå. To uker senere var jeg på ny taus. Hun spurte hva som plaget meg. Jeg sa at jeg var utsatt for et justismord, og at jeg oppfattet disse møtene som et overgrep. Jeg var ikke komfortabel. Jeg hadde lovet å snake med henne - og det løftet følte jeg at jeg hadde innfridd den første gangen vi møttes. Ut over det hadde jeg bare lovet å komme igjen hver 14 dag, og her var jeg. Hun prøvde en stund, både da og senere, å lirke meg til å snakke. Jeg var taus som en østers. Det eneste jeg bekreftet var at jeg bodde midlertidig hos min far, og at jeg ikke arbeidet og heller ikke hadde noen planer om det. En dag fortalte hun at hun hadde snakket med fengselet, og at de hadde røpet at jeg ikke hadde hatt det lett der. Jeg svarte: "Jeg lever". Hun så sjokkert på meg. Etter dette spurte hun ikke mer, men noterte bare at jeg kom som avtalt, og lot meg gå.

Da prøvetiden var utløpt anmeldte jeg en av politifolkene bak justismordet for bevisforfalskning og mened. Saken ble henlagt. Jeg jublet over henleggelsen, og tok ikke engang bryderiet med å anke den til riksadvokaten. Henleggelsen gir meg legitimitet i det oppgjøret som en gang må komme med politiet. Når noen står over loven må andre forholde seg til at de står utenfor. Jeg tilhører denne gruppen nå.