Til "Joachim", "Paul" og "Martin".

Jeg har fått avslag på å få PC her. Skal jeg ha PC må jeg være snill gutt lenge, og bli overflyttet til en åpnere avdeling, et slags bofelleskap innenfor murene - beregnet på narkomaner som vil forbedre seg. Så langt har jeg vært snll gutt i 3 dager - noe som bekymrer meg. Jeg hadde ingen planer om å være snill gutt her. Systemet er pill råttent, konstruert for å ødelegge. Tanken er å bryte ned selvstendigheten, personligheten til fangene, for så å "gjenskape" den før de slipper ut. Men da som "gode, samsfunnsnyttige borgere".

Hele personligehten min gjør opprør mot å godta dette. Aller helst vil jeg tilbake på glattcellen - der ingen kan stille noen krav til meg - ganske enkelt fordi de ikke har noe verre å tilby.

Akkurat nå forholder jeg meg avventende. Jeg hykler ikke, men lager heller ikke bråk. Jeg gjør det som er "fornuftig": Selv om det bryter med hva jeg mener er rett.

Spørsmålet jeg stiller meg er om dette er et tegn på styrke eller feighet. Jeg har alltid sett på meg selv som sterk, trodd at jeg aldri ville finne meg i urett. Jeg har sett på det som et tegn på styrke når jeg konsekvent har fugt mitt hjerte og min overbevisning - uansett konsekvenser. Men hvor sterk er jeg egentlig? De siste årene har jeg elsket "Martin" uten forbehold og uten grenser. Jeg har føyet meg etter ham, gitt ham alt jeg har kunnet gi, og nektet meg negative tanker eller ord om ham. Jeg kjenner svakhetene hans, og vet at han i dag ikke føler det samme for meg. Jeg vet at et forhold med ham ville blitt vanskelig - fordi vi er så forskjellige. Likevel har jeg klamret meg til ham, forgudet ham, og sviktet andre og mer lojale venner for ham.

Er jeg så svak at jeg ikke kan leve alene? Eller er det en styrke å holde noe så kjært at alt annet blekner i forhold? Hva er tegnet på et sterkt menneske, selvstendighet eller vilje til kjærlighet og uegennyttighet? Er kjærligheten noe ekte, eller er den kun en måte å skyve avsvaret for mitt eget liv over på en annen? Jeg tror jeg elsker "Martin" med den samme intensitet og selvoppofrelse som en katolsk prest elsker Gud. Men som en prest i blant føler tvil, hender det at jeg stiller spørsmål, tviler på kjærligheten - på hvor den bærer hen, og om den er ekte, eller kun en illusjon. Da Jesus hang på korset sa han: "Min Gud, har du forlatt meg?". Jeg stiller meg selv det samme spørsmålet hele tiden.

Jeg gav meg selv helt til den første gutten jeg forelsket meg i. Han minnet forresten ganske mye om "Martin". I 6 år elsket jeg ham, og jeg ville trolig gjort det enda om han fortsatt levde. Etter at han døde forandret jeg meg. Jeg forelsket meg i andre, men var forsåvidt klar over at forholdene ville vare bare en stund. Noen måneder eller noen år. Det samme trodde jeg da jeg falt for "Martin". Nå føler jeg mer og mer at "Martin" er den éne, den jeg kommer til å elske resten av livet. Jeg håper jeg tar feil. Jeg føler også at "Martin" elsker meg, men at han ikke er klar over det selv. Har jeg rett vil han aldri finne noen kvinne som fullt ut vil tildredstille ham. Han vil aldri bli lykkelig. Det kan gå 10 år, 20 år eller enda lenger før han erkjenner det. Og jeg kan ikke bære på denne ensomheten og smerten så lenge. Vi vil begge bli ulykkelige.

Jeg elsket en annen gutt engang. Intenst og eksplosivt. Han elsket også meg, men han har fortsatt ikke erkjent det. Han har gåt fra kvinne til kvinne, og også menn, uten å finne det han leter etter. Jeg vet at han elsker meg, jeg ser det i øynene hans, merker det på oppførselen, selv om han forsøker å fortrenge det, så sterkt at han ikke er klar over det selv. Han sa engang at vennskapet vårt var slutt - slik som det hadde vært. Jeg trodde ham og fant en annen. Jeg var for uerfaren den gangen til å skjønne at han trakk seg vekk fra meg fordi han fryktet sine egne følelser for meg. Jeg dømte ham samtidig til å aldri finne lykken, aldri bli lykkelig.

...

De tibetanske buddistmunkene er kanskje verdens klokeste mennesker. De holder på hemmeligheter resten av verden ikke kan forstå. Marco Polo var den første europeiske oppdagelsesreisende som berettet om livet deres. Han fortalte at de kunne bevege materien med tankens hjelp, at de kunne fly. Disse hevder at alt er lidelse. Alle voksne mennesker vet at det er sant. At livet består av smerte og tap, urett og lengsel. Det var kanskje derfor jeg engang bestemte meg for å aldri bli voksen. Men man kan ikke lure livet selv. Det er mot naturlovene. Jeg har alltid trodd at det var et tegn på styrke - at jeg forble meg selv, i stedet for å visne hen som voksen. Kanskje var det bare feighet - frykt for lidelsen.

Jeg trodde også at det var et tegn på styrke at jeg aldri brukte vold mot gjengene i Fyllingsdalen - selv da de angrep meg. Var det styrke - mot, eller var det feighet? Jeg så det også på det som et tegn på styrke at jeg ikke gik løs på noen etter rettssaken. Jeg legitimerte i stedet uretten, forsvarte de som ødela meg, "Christerene", og kanskje også andre. Jeg bortforklate det med at jeg fulgte ditt råd, "Paul". Men var det derfor, eller var det feighet?

Selv da jeg ombestemte meg, og ikke tok livet av meg, fordi jeg og "Joachim" trode det kunne skade "Martin", så jeg det som en styrke. Var det bare dødsangst og feighet?

Jeg stiller så mange spørsmål, og finner så få svar. Er jeg den karakterfaste pesonen jeg har trodd, eller er jeg kun en formløs klump av frykt, selvrettferdighet og feighet? Jeg har reagert så veldig anderledes enn jeg hadde forestilt meg.

Hilsen Jarle.

PS: Elsker deg "Martin".





----------------

Til "Joachim", "Paul" og "Martin"

Jeg fikk igjen brevene [brevene til "Paul" som er gjengitt i "Skjønnheten Loven og Sannheten"] fra psykologdritten i dag.

...

Tiden går forbannet sent. Jeg grubler og grubler på hvordan det går med "Paul" og "Martin". Uvissheten er uutholdelig. Når jeg ikke vet, bekymrer jeg meg selv om bekymringene sikkert er unødvendige. Men jeg er livredd for å miste kontakten. "Martin" er sikkert forbanna på meg etter at moren har lest brevene - hadde jeg visst at hun var så umoden at hun ville lese dem, hade jeg aldri skrevet, eller i alle fall ikke sendt dem til henne.

...

Jeg føler meg helt tom. Jeg gidder ikke å trene, skrive eller tenke. Jeg bare leser, spiller litt gitar og sover. Jeg føler meg egentlig ikke deppa, bare oppgitt, maktesløs, kraftløs. Likegyldig. Alt jeg har å hjelpe meg med er et bilde av "Martin", og masse minner, som varmer, samtidig som de gjør vondt. Det er så mye bra å tenke på, årene med XXXX, de siste dagene med "Paul", stundene med "Martin", men nå er det minner om en tid som ikke er lenger.

Jeg snakket med flere andre fanger i dag. Det er forbannet mange sørgelige skjebner her. En fyr hadde skutt en av de beste vennene sine i fylla. det var et uhell og fyren har aldri gjort noe galt før. Nå regner han med tre år i fengsel. Han er gammel, og det spørs om han klarer det. Han hadde nettopp pusset opp hytten og kjøpt ny påhengsmotor til båten. En annen driver med stoff. Han har satt inne mesteparten av livet, slik at fengselet er virkeligheten hans. Så snart han kommer ut roter han seg bort i noe, og kommer inn igjen. Hvem som har det lettest eller verst, de - som har gjort noe galt og blitt dømt for det, eller jeg som er utsatt for et justismord, vet jeg ikke lenger. De må leve med at de kunne latt vær, kunne unngått det. Jeg er uskyldig, og kan ikke klandres fordi jeg er her.Jeg slipper å føle angeren - det eneste jeg kunne ha angret er følelsene for "Martin", og vennskapet til de andre guttene. Men - jeg kan ikke angre på at jeg er den jeg er. Så jeg andrer heller ikke - jeg er bare så forbitret over at folks fordommer og uforstand kan få slike konsekvenser.

Håper å høre fra dere snart!

Hilsen Jarle

PS: Elsker deg "Martin"!