Epost til Statssekretær Astri Aas-Hansen, sendt 2. mars 2007.

Hei,

Jeg har lest intervjuet av deg i Morgenbladet.

Du sier i intervjuet at det ble anmeldt 169 voldtekter i fjor. En av disse anmeldelsene var mot meg. Men jeg har ikke voldtatt noen.

Når man lager storm rundt slike tall - og setter fokus på voldtektsbølgen - hvorfor opptrer du - og kollegaene dine - som om /alle/ disse anmeldelsene er /sanne/?

Det er fint og flott at dere vil hjelpe voldsmenn å slutte å begå vold; men hvorfor vil dere ikke hjelpe løgnere med å slutte å lyve?

De aller fleste mennesker vil aldri finne på å voldta noen. Sperrene mot å voldta noen er antakelig like sterke som sperrene mot å lyve på noen en voldtekt. Og det samme gjelder, tror jeg, lysten og behovet for å voldta eller lyve om det. Jeg kan ikke fatte eller begripe at noen skulle ha lyst/ å voldta noen. Eller å finne på så alvorlige løgner.

Men noen voldtar - og andre lyver om det.

En venn av meg opplevde for noen år siden at en jente plutselig gikk rundt i den felles venneflokken deres og fortalte at han hadde voldtatt henne. Hun fikk selvfølgelig massevis av oppmerksomhet og sympati. Noen uker senere ringte hun min venn og spurte hvorfor han unngikk henne - og om de kunne treffes igjen. For henne var det neppe noen forskjell på små, hvite løgner, og ugjenkallelige, fatale løgner. Hun forstod ikke engang at hun hadde gjort noe galt. Min venn ble heldigvis ikke anmeldt - og dermed forsvant saken ut av verden uten at løgnen fikk noen særlige konsekvenser.

Hva om denne jenten var blitt dradd med til politiet av velmenende venner, og presset til å anmelde "voldtekten"? I det øyeblikke hun har signert på anmeldelsen er det nesten umulig å trekke den tilbake. (Hun vil tape ansikt og absolutt all anseelse og troverdighet. Hun innrømmer i tillegg en svært alvorlig forbrytelse.)

Det var antakelig noe slikt som var bakgrunnen for at jeg ble anmeldt i fjor. Hadde politiet, når de tok imot anmeldelsen, hatt dette scenarioet i bakhodet, og brukt avhørsteknikker som gjorde det mulig for anmelderen å komme ut av situasjonen uten å tape ansikt, så ville sannsynligvis anmeldelsen aldri blitt undertegnet og saken glemt. Nå er skaden skjedd. Vedkommende går omkring og er "voldtektsoffer", og får behandling for dette. Den behandlingen vil ikke lindre det ikke-eksisterende traumet, men skape et nytt. Etterhvert som symptomene på psykologisk skade blir tydeligere, vil man gi mer behandling - som igjen vil forsterke skaden. Jeg snakket med en venn av meg, en meget kjent psykolog og tidligere sakkyndig (for aktoratet) i en del straffesaker, om dette - og han mente kategorisk at behandling i et slikt tilfelle /kun/ ville være skadelig.

Det er altså ikke å "hjelpe offeret" å tro ukritisk på enhver anklage. Får du noen fengslet for noe du har diktet opp - er det noe du må leve med, men ikke noe du kan snakke ut om. Du vil vikle deg dypere og dypere inn i løgnen. Det som ikke har skjedd vil forme dine nærmestes relasjon til deg - og de trøstene ordene vil ikke trøste - for du vet hva de ville sagt dersom du fortalte sannheten. Det er ikke deg de er glad i - hadde de sett gjennom deg ville de hatet deg. I tillegg vil du alltid frykte dem som vet, særlig han du løy om.

*



Visste du at et justismord, der en uskyldig dømmes for voldtekt, gir mange av de samme skadevirkningene som en virkelig voldtekt? Traumet er like sterkt - men i motsetning til en voldtekt, så varer selve traumet gjerne i flere år. Først arrestasjon og varetektsfengsling med alt det innebærer - deretter en uriktig dom og soning for noe man ikke har gjort. Ikke noe krisesenter å flykte til. Ikke noe "justismordsmottak" på legevakten. Ikke noe politi man kan anmelde justismordet til. Hele staten, med alle dens institusjoner, bruker nå hele sin samlede tyngde til å skade og ødelegge individet.

I tillegg til posttraumatsik stress, skadet seksualitet og vanskeligheter med tillit, - så kan slike justismord også gi mange av de samme senskadene som flykninger beskriver etter å ha overlevd grov tortur i diktaturstater.

Hvorfor bruker ikke jd ressurser på forsøke å luke ut de falske anklagene?
Hvorfor forskes det ikke på skadene av falske anklager?
Hvorfor virker justismord helt glemt når du og kollegaene dine snakker om voldtekt, overgrep og menn?

Det er ikke mulig å gjøre det godt igjen, når dere dømmer en uskyldig. Ikke det at det spiller noen rolle. Jørum gjorde Norge til det billigste landet i Vesten å begå rettsovergrep - og etter farsen med Torgersensaken har den såkalte "Gjenopptakelseskommisjonen" spilt endelig fallit.

Jeg innser at dette neppe engasjerer deg. Problemet er at det ikke engasjerer noen andre heller. Derfor skjer det.

Jarle