Som du kanskje har fått med deg, ble jeg i juli 2006 varetektsfengslet i tre uker, etter at en 15 år gammen gutt påstod at jeg hadde voldtatt ham. Jeg skal ikke gå inn på den falske anklagen i denne artikkelen; den historien tiltenker jeg en egen bok, som vil komme så snart jeg orker å formulere den. For øyeblikket utløser voldtektsløgnen for sterke følelser. Denne vesle historien handler om noen av opplevelsene mine i Bergen Fengsel. Et fengsel som elsker å fremstille seg selv som et moderne mønsterfengsel – en vennlig fabrikk som produserer gode sammfunnsborgere. Følgende sitat er fra hjemmesiden deres: «Bergen fengsel sitt verdigrunnlag bygger på at vi tror at alle domfelte kan forandre sin adferd, og at endret måte å tenke på gir endret adferd. Vi er derfor opptatt av at vi som tilsatte skal være engasjert i vårt arbeid, og at vi må være i stadig utvikling for at vi til enhver tid skal kunne gjøre en best mulig jobb for samfunnet og den innsatte

Jeg har gjennom flere artikler tidligere beskrevet mine 15 måneder der i 1994 – 1995, et helvete med ekstrem mobbing, og et uhyrlig maktmisbruk fra de ansatte. En psykolog som leste en av disse artiklene for noen år siden sendte meg en epost hvor han betrodde meg at dette var den sterkeste beretningen han noensinne hadde lest.

Jeg har hatt lite eller ingenting med politiet å gjøre siden jeg ble løslatt i 1994 og frem til sommeren 2006. Det vil si, de har stort sett ikke plaget meg. De /har/ plaget gode venner av meg, noe som har forbannet meg og som til slutt ledet til opprettelsen av nettstedet www.fuck-the-law.org. Her harsellerte jeg med lovbruddene og tabbene deres, og her dokumenterte jeg tilstander som får svarteste Afrika til å fremstå som et sivilisert forbilde. Men de har som sagt aldri kommet etter meg i alle disse årene (selv om jeg opplevde noe så bissart som å bli stoppet av væpnet politi en gang – fordi de ikke likte hjemmesidene mine!) De oppførte seg ikke bra da jeg hadde med dem å gjøre i 1992 – 1994. De hetset. Jeg ble utsatt for massevis av trusler. De underslo bevis som kunne hjulpet meg, og forfalsket bevis for å svekke meg. Noen bevis «forsvant» når forsvareren spurte etter dem. Tove Lian Matiesen, politietterforskeren som hadde ansvaret for korstoget mot meg, ble avslørt i løgn etter løgn i løpet av rettssaken. Politiet utsatte meg for tortur flere ganger - både psykisk tortur ved ulovlig isolasjon (i total forakt for rettskjennelser), og fysisk tortur ved å påføre meg smerte, f.eks. ved å stramme håndjernene veldig hardt (en praksis som også venner av meg har blitt utsatt for). Tilliten min til politiet er derfor under nullpunktet. Jeg spytter lenger enn jeg stoler på dem. Da jeg ble arrestert i juli 2006 var mye forandret. Politifolkene oppførte seg faktisk eksemplarisk ovenfor meg – fullstendig etter boken. De var nøytrale, vennlige, viste respekt for min integritet, gjore et stort nummer ut av at håndjern ikke skulle kunne stramme seg til, og når jeg avsto fra å forklare meg (noe absolutt alle som har kjennskap til politiet gjør), godtok de det uten diskusjon. Jeg var mildt sagt overrasket. Om dette er utslag an en dyptgripende endring i bergenspolitiet, eller om de gav meg VIP behandling (siden de kunne anta som ganske sikkert at jeg ville utlevere ethvert overtramp i minste detalj på nettet), det vet jeg ikke. Vi kan jo håpe på det første.

Jeg ble først vartetktsfengslet i 14 dager av min gamle «venn» tingrettsdommer Gunnar Torkhildsen (homofoben som i 1992 fant det bevist at jeg sannsynligvis hadde hatt sex med en 12-åring fordi jeg kanskje var homofil). Nesten umiddelbart ble jeg sendt til Bergen Fengsel. Akkurat som regelverket tilsier.

På cellen i politikjelleren, i timene før jeg ble sendt til fengselet, bestemte jeg meg for å begå selvmord. Å være uskyldig anklaget for noe så motbydelig som voldtekt – for andre gang - var rett og slett uakseptabelt. Jeg ville ikke forholde meg til anklagen. Det var løgn. Jeg har aldri voldtatt noen. Jeg utnytter aldri et overtak. Det er noe jeg vet, og noe vennene mine vet. Derfor rammer en falsk anklage om voldtekt meg desto sterkere. Der er noe jeg aldri kunne gjort. Men der er noe «folk flest», etter alle løgnene om meg som avisene i Bergen har kokt gift på, neppe betviler et sekund.

Der jeg satt på cellen i politikjelleren var det anklagen i seg selv, ikke ikke pressen eller hva folk flest trodde, som opprørte meg. Det er ikke helt uten grunn at mange som utsette for falske anklager blir ufør. Det var uhyrlig. Grensesprengende urettferdig. Adrenalinet gjorde det selvfølgelig vanskelig å hvile. Pulsen gikk fort og hardt. Det var anstrengende å tenke klart. Jeg forbannet de fysiologiske mekanismene i kroppen som er så lite hensiktsmessige. Jeg kunne ikke svare på trusselen hverken ved å flyket eller sloss. I alle fall ikke for øyeblikket. Samtidig hadde jeg vært vel forberedt på at jeg kunne bli arrestert når som helst. Etter justismordet i 1994 har jeg ikke etablert meg på ny. Tiværelsen har vært midertidig, og i mange år gikk dagene kun ut på å finne en utholdelig tilværelse fra time til time. Jeg sloss med post traumatisk stress og et brennende, altoppslukende hat mot politiet. Min første prioritet i alle disse årene har vært å /ikke/ betale «erstatningen» på 50.000 kroner for det jeg ikke gjorde i 1992. Jeg takket nei til kremjobber på tre kontinenter. Jeg frasa meg millionarv. Jeg arbeidet litt uten lønn, når jeg hadde overskudd. Jeg skrev dataprogrammer som har gjort meg til en av de mest kjente nordmenn i utlandet. Hundre tusener av bedrifter i hele verden bruker, eller har brukt, programvare jeg her skrevet elle bidratt til i disse vonde årene. Da min far døde for et par år siden, var jeg nødt å skaffe en inntekt. Å ta en jobb var uaktuelt. Da ville Statens innkrevingssentral trukket de 50 000 kronene de påstår at jeg skylder – noe som er utenkelig. Jeg måtte dessuten ha betalt skatt – og dermed lønnen til de som ødela livet mitt (for ikke å snakke om restskatt for de hundre tusener av kroner ligningskomtoret fant på at jeg hadde tjent mens jeg satt i fengsel!). Dette var nesten like utenkelig. Jeg løste dette dilemmaet ved å opprette et personlig selskap.

Jeg har brukt tusenvis av timer på å forberede meg mentalt på den neste anklagen. Noen dager før jeg ble arrestert var jeg i Danmark sammen med en god venn. Vi har vært venner siden han var 13 år gammel. Nå var han rundt 25. Forelderne hans har godtatt meg hele tiden, selv etter at lokalpressen med få års mellomrom begikk sine rituelle karaktermord og hudfltettet meg som både pedofil, lomme og voldtektsmann. Vi delte et hotellrom i København, og en dag hadde vi en lenger samtale om risikoen jeg tar ved å omgås yngre gutter. Han mente at jeg vel kunne bli anklaget for voldtekt på ny. Jeg lo av ham og sa at lynet ikke slår ned samme sted to ganger. Det var utenkelig at noen ville lyve om dette på ny. Særlig nå, når vennene mine tross alt visste hvem jeg var og hva jeg hadde gjennomgått. Jeg var mentalt forberedt på å bli arrestert hvor som helst, når som helst, - men ikke for en ny, falsk voldtektsanklage. Tanken var absurd.

Jeg har definert meg som «lovløs» siden jeg ble uskyldig dømt i 1994. Med det mener jeg ikke at jeg er kriminell, eller at jeg bryter lover hele tiden, men mer noe i retning av at jeg er fredløs og rettsløs. Samfunnet gir meg ikke noen beskyttelse mot /beviselig/ falske anklager. Jeg ble dømt, til tross for at retten /må/ ha visst at jeg var uskyldig i det de dømte meg for. Jeg spurte noen år senere politimesteren i Bergen, Rolf Benjamin Wegner, hvordan han ville ha opptrådt. Rammen var et event på juridisk fakultet på Universitetet i Bergen i forbindelse med bumerangsakene i Bergen på 80-tallet. Voldsforskerne, Wegner, en statsadvokat og noen få jusstudenter var til stede. Jeg spurte politimesteren om han ville ha prøvd å få en person dømt for noe han visste personen ikke hadde gjort, men som han kunne bevise, dersom han trodde personen hadde gjort noe annet like ulovlig, som han ikke kunne bevise. Politimesteren svarte ja. Jeg tror juryen tenkte slik. Det var i alle fall slik jeg oppfattet førstestatadvokat Wegners prosedyre den gang. Han anklaget meg for å ha et forhold med en 14 år gammel gutt som hadde fulgt hele rettssaken, og vært sammen med meg i de fleste pausene, og bad juryen dømme meg for dette – selv om gutten aldri hadde anklaget meg for noe slikt. Det har han heller ikke gjort senere – til tross for at han avskyr meg i dag, og har gått kraftig ut mot meg i Bergensavisen (for å tjene 3000 kroner, i følge bestekameraten). Jeg tror det var derfor jeg ble dømt. Ikke fordi juryen ett sekund trodde på anklagene jeg var siktet for – men fordi de var overbevist om at jeg var kjæreste med denne gutten. Det eneste intime jeg noensinne fikk fra ham, var to klemmer. (At det å ha fått to klemmer fra den personen du elsker ubetinget og ubegrenset er verdt et stort offer er an annen sak. Jeg oppfatter det dog ikke som en rettferdiggjørelse av en dom og et stempel som voldtektsmann). Samfunnet ekskluderte meg, og jeg forholdt meg deretter.

Nok om fortiden. Jeg var lovløs, rettsløs og fredløs, - og en arrestasjon slo ikke beina bort under meg. I motsetning til de fleste som vareteksfenglsles hadde det ikke noen umiddelbare konsekvenser for hverken økonominen, karriæren eller boforholdene. Jeg lånte et kontor av en gammel venn som var fullstendig klar over risikoen for at jeg kunne bli arrestert når som helst. Han kjenner meg veldig godt, og vi har diskutert at dette kunne skje mange ganger. Jeg hadde ingen lån eller faste utgifter å betale på. Så om jeg sluttet å tjene penger i mitt personlige selskap spilte ingen praktisk rolle. Jeg bodde hos en annen kamerat som sikkert ville slite med å betale hele husleien helt alene, men han kunne i verste fall la en annen person dele min andel av husleien. Siden jeg hadde levd som rettsløs i elleve år, hadde jeg ingen ubrytelige avtaler. De fleste kundene mine visste også gort hvem jeg var. Noen hadde endog lest «skandaleboken» min, der jeg i detalj beskrev både kjærlighetsforholdet til 14-årigen (som nå snart er 30) og justismordet. Alle vennene mine visste at jeg hadde vært fengslet i 1994, og hvorfor. Selv de fleste bekjente kjente historien fra hjemmesidene mine. Så jeg fryktet ikke at den nye anklagen ville skape veldig store kosekvenser på det personlige plan. Det som slo meg så hardt var altså anklagen i seg selv: at jeg var anklaget for voldtekt. /Det/ gjorde vondt. 21 års fengesel å ha torturert en eller annen purkefaen i hjel ville vært en feriekoloni. 21 års fengsel for et drap jeg ikke har begått kunn jeg tatt på strak arm. Men nå var tålegrensen sprengt. Jen ville ikke, jeg /nektet/ å forholde meg til anklagen. Å skulle forholde seg til en slik uhyrlig anklage var utenkelig. Jeg ville dø. Jeg ville dø så snart som overhodet mulig. Å gjennomføre det i varetektcellen i politikjellerenn var vanskelig. For det første har man få hjelpemidler til rådighet der. Belte, skolisser (jeg veide rundt 100 kilo, så skolisser er neppe førstevalget som rep å henge seg i uansett) og de fleste andre nyttige ting ligger i mottaket. Taket er veldig høyt oppe, og det finnes ikke møbler som kan stables slik at man når dit. Og i motsetning til forrige gang, var der ikke noen enkel tilgang på skarpe gjenstnder. Folk som klarer å ta livet av seg i arresten i Bergen er svært dyktige selvmordere. Jeg så ingen mulighet til å lykkes der. Og et mislykket forsøk var helt utelukket. Det ville vanskeliggjøre eller umuliggjøre forsettet. Så jeg fikk tiden til å gå ved å glede meg til å dø i fengselet.

I fengselet ble jeg mottatt av en fangevokter som prøvde å virke positiv. Jeg gadd ikke å lage noe bråk som kunne forpurre planene mine, så jeg var stort sett med på notene. Det eneste jeg nektet var å skrive under på et papir som gav fengselet tilgang til bankkontoen min. Jeg så ikke at de noensinne ville ha behov for noen slik fullmakt. Fyren ble dritsur. De er vel vant til at folk gjør som de dikterer. De første to dagene slappet jeg av og så an rutinene. Det er nok en overdrivelse å si at jeg var overstrømmende vennlig – jeg kalte for eksempel maten for søppel, og avsto fra såkalt «lufting». (Lufting når du sitter i varetekt, er å komme fra en nitrist celle til en enda nitristere utendørs luftegård med fem meter høye betongvegger og ingen utsikt. Luftegården er bitteliten, og på grunn av de skyhøye veggene, som på ingen måte står i forhold til det heller begrensede arealet, er det direkte ubehagelig å oppholde seg der. Å «lufte» skal liksom være en positiv avveksling fra de 23 timene alene på cellen, men realiteten er at det bare en en avveksling, akkurat som det er en avvekling å pisse i buksen når man fyser.) Jeg lånte noen bøker på biblioteket på avdelingen og leste passende nok en av Bjørneboe på det jeg trodde skulle bli den siste dagen.

I tretiden om natten, natt til mandag, la jeg bøkene til side og forfattet et par siste brev. Det ene var til en kamerat som fortjente en forklaring, det andre til purken. Jeg var klar over at det siste var bortkastet siden hønsehjernene deres mangler kapasitet for virkeligheten – men det er ting man gjør uansett. Da brevene var ferdige følte jeg en underlig lettelse og ro. Den psykiske smerten var helt borte. Det var ting jeg burde ha avsluttet, men ingenting virkelig viktig. Min første prioritet de siste 11 årene hadde vært å ikke betale eratatning for noe jeg ikke hadde gjort. Prioritet nr to hadde vært å ikke betale skatt. Anstendige mennesker betaler ikke lønnen til justismordere. Forrige gang jeg ble fengslet rakk jeg å selge, gi bort eller ødelegge alt det verdifulle jeg eide. Denne gangen hadde jeg ikke hatt tid. Så verdier ville gå til ting jeg absolutt ikke ønsket å bidra til. Men det ville dog skje over mitt lik – bokstavelig talt. Jeg løste det etiske problemet med å konkludere at man kun kan påvirke og ta ansvar for ting som skjer når man lever. Det som skjer etterpå er andres ansvar. Jeg fant frem barbersakene og pirket løs de tre barberbladene i Gilette barberhøvelen min. Disse bladene er skarpe, men har i motsetning til vanlige barberblader ingen skarpe kanter. Jeg måtte altså kutte rett nedover. Jeg tok av meg sokkene og gikk inn på badet. Jeg antok at det var mindre sjanse for å bli oppdaget der (før det var for sent) enn på cellen. Jeg tok none armhevninger for å få opp pulsen og blodtrykket. Jeg brukte sokken som kompress over venstre overarm og fant en stor vene som bulte ut mot huden. Å skjære gjennom huden var en merkelig opplevelse. Jeg har alltid tatt vare på kroppen. Trent, pleiet den som det eneste virkelig verdifulle jeg hadde. Å skjære gjennom vev får å ødelegge var derfor helt uvant og på en måte uvirkelig. Huden var tykk og seig, og da jeg endelig hadde fått laget en revne ble jeg usikker på om det som hadde bult ut var en vene eller en sene. Jeg la kompressen over ankelen i stedet og kuttet gjennom huden over den tykke venen der. Huden var mye tynnere enn huden på overarmen. Jeg kuttet videre ned i blodåren, som raskt gav etter og åpenbarte en sprut av mørkt, nesten sort, blod. Jeg løsnet kompressen og så fornøyd på blodet som pumpet ut. Eller i alle fall rant ut. Piplet ut. Irritert gikk det opp for meg at blodstrømmen hadde avtatt såpass at kuttet i praksis var harmløst. Jeg bannet lavt og gikk løs på venen i overarmen igjen. Noen sekunder senere stod en betydelig, jevn blodstrøm 10 cm opp i luften. Jeg smilte fornøyd og lente meg tilbake mot veggen mens jeg forventningsfullt ventet på at blodtapet skulle bli merkbart. Jeg var helt avslappet, men klar og fattet, og faktisk i godt humør. Tankene streifet selvfølgelig prosjekter som aldri ville bli fullført, og et par venner jeg ønsket jeg kunne tatt farvel med, men alt i alt var jeg komfortabel med å dø nå. Blodet i overarmen var også mørkt, men langt lysere enn det i foten. Spruten hadde avtatt litt, men stod fortsatt 5 – 6 cm opp i luften. Det irriterte meg at jeg ikke ville kunne renvaske meg, men jeg kunne ikke gjort det uansett uten å forholde meg til anklagen. Så jeg skjøv tanken fra meg. Det spilte ingen rolle lenger. Vennene mine ville tro på meg. Resten av verden kunne tro hve de ville. Voldtektsløgneren tenkte jeg lite på. Siden jeg nektet å forholde meg til anklagen hadde jeg ikke rukket å bygge opp noen aggresjon mot ham. Og det var heller ikke en person jeg hadde kjent lenge eller hadde investert sterke følelser i. Så når tankene streifet ham, var de likegyldige. Jeg lot tankene flyte og gjennopplevde de lykkellige stundene. De var heldigvis tallrike, og selv om kroppen satt slapt tilbakelent i en celle i Åsane, omgitt av blod på det hvite gulvet, var sinnet mitt helt anderte steder. Jeg var 10 år gammel og på campingferie på sørlandet. Løp med nye joggesko over svabergene og var superhelt. Jeg var 14 og satt på en liten bro bak skolen tett ved siden av min første kjærlighet, en smålubben gutt som ikke ante hvilke følelser som kokte i meg, mens han studerte armbåndsklokken min, og jeg fikk elektrisk støt hver gang fingrene hans berørte armen min. Jeg var 13 og slikket sol på plenen utenfor hytten familien min eide utenfor Bergen. Jeg fylte åtte år og ble vekket av foreldrene mine, og en stor pakke som viste seg å være en utrolig flott gul plastlastebil. Jeg gikk, sørpe full på en øde landevei, støttet av de strerke armene til gutten jeg hadde elsket i to år, og forstatt skulle elske i tre til, før han døde. Jeg trodde ikke på noe liv etter døden. Men om der var noe sånt, hadde jeg flere mennesker jeg var glad i der, en blant de levende. Nå gledet jeg meg kun til å dele intetheten med dem, eller, om det skulle vise seg at jeg tok feil, livet etterpå. Begge deler var like greit for meg.

Jeg konstatete at jeg ikke var på langt nær så avkreftet som jeg burde vært. Jeg vendte tilbake til nuet og så at blodet nå bare rislet ut av venen. Hadde det koagulert? Jeg tok barberbladet og kuttet lenger ned. Det blødde litt mer, men ikke nok til å ta livet av meg. Faen. Realiteten begynte å skylle inn over meg. Kroppen simpelt hen ville ikke dø. Det var umulig å skjule hva som hadde skjedd, så det ville bli et fantastisk spetakkel neste dag. Og det ville bli svært vanskelig å gjennomføre forsettet etter dette forsøket. Men jeg skulle nok finne på noe. Jeg bannet, reiste meg, og subbet ut av badet og bort til sengen mens bodet rant fra foten og sprutet fra armen nå som bevegelsen økte blodtrykket. Jeg rev brevene i småbiter og spylte dem ned i do sammen med barberbladene. Så la jeg meg i sengen, trakk dynen godt over meg, og håpet at jeg aldri mer ville våkne.

Noen timer senere kom de med frokost. Jeg våknet av at celledøren i stål ble åpnet. Jeg husket øyeblikkelig situasjonen, og konstaterte at cellen så ut som et slaktehus, med størknede bloddammer ut over gulvet. Puten og dynen så ikke ut. Det gjorde forsåvidt ikke jeg heller. Fangevokterne som kom med frokosten var to ungdommer. Det var en jente som hadde åpnet døren og ropt på meg, og hun hadde antaeklig ikke sett in i cellen. Uansett oppførte de seg akkurat som vanlig. Jeg tok på meg en treningsbukse og treningsjakke og noen sandaler og gikk up på gangen etter noen brødskiver. Det blødde fra foten. Sandalen laget surklelyder når jeg gikk over gulvet. Jeg kan ikke ha hatt blod på hendene eller i ansiktet, for ingen skrek når jeg kom ut på gangen. De reagerte faktisk ikke i det hele tatt. Jeg tok noen brødskiver og en kartong juce og gikk inn igjen på cellen. Spiste frokost mens såret på ankelen blødde. Nok blod til å grise til og svekke meg litt, men langtfra nok til å skade meg. Ingen av sårene verket. Men de gapte og så ikke spesielt tiltalende ut. Jeg hadde bare sovet noen få timer. Da jeg hadde spist la jeg meg igjen, og sovnet med det samme.

Utpå formiddagen kom den unge jenten fra frokosten inn på cellen. Hun skrek høyt, og stammet så «ja-ja-ja me-me-men hva-hva-hva har skjendd her?». Hva svarer man til slikt? Jeg kom ikke på noe godt svar, så jeg mumlet et eller annet beroligende der jeg lå under dynen og helst ville tilbake i søvnen. Hun forsikret seg om at jeg levde, og forsvant ut igjen. Så kom det et par til, og snart var cellen full av fangevoktere med klirrende nøker og sprakende radioer. Jeg lå fortsatt i under dynen, kun i trusen, og hadde ikke de minste lyst å ha dem der. En glattbarbert avdelingsleder kom inn i cellen, rev av meg dynen og begynte å skrike. Han ville vite /hvordan/ jeg hadde gjort dette. Og hvor jeg hadde gjemt «våpenet». Da jeg ikke gav noe tegn til å oppklare dette mysteriet, kom han veldig nær mens han brølte; - noe som sikkert skremmer kvinnene hans, og kanskje barna hans, men som ikke gjorde noe videre inntrykk på meg, borstett fra at jeg begynte å bli forbanna. Jeg prøvde å sette meg opp men ble dyttet ned igjen. Han brølte at de ikke kom til å gi seg før de hadde funnet «våpenet». En eller annen foreso at det kunne dreie seg om et barberblad. Noen lette i de få tingene på cellen. Det ble litt oppstyr når de fant alt blodet på badet. Jeg bekreftet at det var snakk om barberblad. «Hvor er det?» skrek bandelederen. Jeg orket ikke å bli skikkelig sint, så jeg fortlte at jeg hadde stukket det i et eple og spylt det ned i do. Han ville vite hvordan jeg hadde fått fatt i et barberblad. Jeg svarte at det var min lille hemmelighet. Hadde jeg fortalt sannheten ville idioten garantert ha beslaglagt barbersakene mine. Og selv om de hadde vist seg sørgelig verdiløse som selvmordsverktøy så, ville jeg fortsatt ha behov for å barbere meg de dagene jeg hadde igjen.

Avdelingslederen og de fleste pøblene hans forlot cellen. Jeg ble med et par av dem til legekontoret. Det var ingen lege der, men en sykepleier plastret igjen sårene. Han ringte legevakten, og etter litt frem og tilbake ble det bestemt at jeg skulle ned der. Mens jeg ventet ble jeg plassert på en annen ren celle. Dynen og puten fikk jeg imidlertid inn. Begge deler var rustrøde av blod. Jeg gav blaffen og la meg igjen. Jeg fikk ikke lange søven før jeg ble sluset ut i en ventende politibil. Det var to politifolk der, en høy kraftig fyr, og en kjerring. Jeg var litt skuffet – trodde de at disse to, som attpåtil snudde ryggen til meg flere ganger på legevakten, kunne ha stoppet meg om jeg ville rømme? Riktignik var jeg svekket av blodtapet, men jeg var langt fra sengeliggende! Nå hadde jeg ikke noen planer om å rømme. Planen var å normalisere situasjonen så raskt som mulig, og så dø. Man sitter ikke i kø på legevakten i timesvis når man kommer i politibil med håndjern. På den annen side er det ikke særlig gøy å gå omkring der som en annen kriminell. Men jeg har lært meg å gi faen. Legen var sliten, men flink. Bortsett fra en del dumme spørsmål. Som om jeg /pleide/ å skade meg. Det hadde holdt å se på huden min, som bortsett fra en skuddskade er ganske fri for arr. Jeg svarte at jeg ikke hadde prøvd å /skade/ meg. Han ville vite om jeg hadde prøvd å ta livet av meg før. Alt mens de to politiofolkene satt som spente tilhørere noen få meter unna. Jeg gav faen i det også, og fortalte at jeg hadde prøvd en gang tidligere, som 13 åring. Uten å kunne gi noen bedre forklaring ann at det hadde virket som en god idé. Det synes jeg forøvrig fortsatt. Den eneste virkelige tragedien i livet mitt er at jeg mislyktes den gangen.

Etter at sårene var sydd ble jeg jaget inn til en annen lege. De hadde ikke noen psykiater på vakt akkurat da, så en tyrkisk lege skulle vurdere om jeg var psykisk syk. Etter en kort samtale meddelte han at jeg var et unntak – de fleste som prøvde å ta livet av seg var deprimetre. Jeg satt tvert imot og smilte og spøkte med hele historien, og at det eneste triste, fra mitt ståsted, var at jeg ikke hadde hatt gode nok kunnskaper i anatomi. Nå vet norske (og åpenbart også tyrkiske) leger veldig lite om justismord og falske anklager. Jeg tror ikke min raksjon var atypisk – tvert imot. Seigheten og staheten og den kompromissløse motviljen mot å føye seg etter myndighetente er helt analog med hva mange flykninger fra andre terrorregimer beretter om når de kommer til Norge. For, etter justismordet i 1994, og den absurde voldtekstanklagen i 2006, er terrorregime det eneste beskrivende utrykket jeg kan finne om den norske staten. I alle fall om jeg skal formulere meg i et dannet språk. Den tyrkiske legen spurte om hva jeg ville nå. Alternativene var Sandviken [sinn]sykehus eller tilbake til fengselet. Jeg hadde absolutt ikke noe behov for å omgi meg med sinnsyke pasienter og enda sykere «leger», så jeg forsikret ham om at jeg følte meg mye bedre nå. Legen hadde ingen betenkeligheter med å sende meg tilbake, og jeg hadde allerede pønsket ut en ny måte å ta livet av meg.


Da jeg kom tilbake til fengselet var noe av det første som skjede at jeg ble bedt om å vaske den blodige cellen. Jeg informerte aller høfligst om at jeg ikke vasker celler. Det ble ikke godt mottatt. Førstebetjenten ble på ny tilkalt, og han var akkurat like bøllete som forrige gang. Men det virket ikke slik «autoriteten» hans antakelig pleier å virke. Jeg vek ikke en tomme. Hverken trusler eller skriking bet på meg. Og da han prøvde på fornuft hadde han selvfølgelig et ørlite handicap.

- Mener du at noen andre skal vakse opp etter deg?

- Tja, det må de jo gjerne gjøre om de har lyst.

- Er ikke det fryktelig egoistisk?

- Vel, de får jo penger for det, ikke sant?

- Tenk om vi ikke får an annen innsatt til å gjøre det da? Mener du at /vi/ skal gjørt det?

- I motsetning til meg har dere /valgt/ å være her.

Førstebetjentren tilkalte rasende enda en førstebetjent som var enda sintere og enda mer bøllete enn ham selv. Så nå hadde jeg to illsinte førtebetjenter og en håndfulle servile andrebetjenter på cellen. Jeg gav faen. Jeg kom ikke til å vaske hverken min egen eller noen andres celler, så de fikk bare ta den tiden de trengte til å la det synke inn. Dagen gikk, og den natten sov jeg på ventecellen uten noen av tingene mine. Neste dag hadde de fortsatt ikke forstått at jeg mente alvor. Etter en del frem og tilbake ble jeg sendt inn på den blodige cellen igjen. Antakelig håpet de at jeg var redd for blod. Eller at alt blodsølet og stanken skulle få meg til å gi etter. Jeg har ikke noe problem med blod, jeg. Så jeg la meg i den blodige sengen i det blodige sengetøyet, som selvfølgekig var helt tørt igjen, men litt stivt. Jeg plukket frem en bok og leste. Vokterne tråkket ut og inn av cellen. Blodet på gulvet hadde koagulert og pulveriserte seg under millitærstøvlene deres. Blodpulveret festet seg under støvlene, og de dro det med seg ut på gangen og inne på andre celler. Helsetilsynet hadde antakelg sperret av helle avdelingen om de hadde kommet på visitt. Jeg konstaterte at ledelsen på avdelingen var klin sprø, og at de som jobbet under dem ikke hadde den nødvendige integritet til å gjøre noe med det. I alle fall ikke på en god stund. Til slutt ble jeg flyttet til en vencelle igjen mens noen vasket. De var ganske flinke. Da jeg kom tibake var blodet nesten borte. Men stanken hang igjen.

Jeg prøvde den andre selvmordsmetoden et par dager sendere. Den var mindre blodig, men hadde den ulempen at dødsangsten slo inn med full styrke. Jeg var ikke forberedt på denne primitive patologiske mekanismen og avbrøt.

En av truslene jeg ble presentert for da jeg ikke ville vaske cellen var at jeg på grunn av «selvmordsfaren» ikke ville få ha noe av glass, eller andre «farlige» ting på cellen. (Hadde jeg gitt etter hadde de nedgradert denne faren. Det var i alle fall det de lokket med). Det betød at jeg ikke fikk ha kniver eller gafler, drikkeglass, porselenskopper ovs, bortsett akurat under middagsmåltidet. Idiotene glemte å ta med seg et glass med frysetørret kaffe og barbersakene. Så sanksjonene hadde ingen virkelig funksjon. I verden utenfor kalles slikt for vikarierende motiver. En annen konsekvens var at jeg ikke lenger fikk noen informasjon over hodet. Jeg fikk ikke vite at jeg skulle i retten før politiet ventet i gangen for å kjøre meg dit. Jeg fikk heller ikke noen av de tingeng jeg bad om. Jeg er langsynt, og manglet lesebriller. Å lese bøker var derfor en ganske anstrengende affære. Jeg bestilte lesebriller, som skulle betales av kontanter jeg hadde i lommeboken da jeg ble arrestert. Jeg bestite også en leselampe. Da fengselet var nytt var der leselamper på bordene på samtlige celler. Jeg er såpass gammel at jeg trenger en god del lys for å lese eller skive. Å lese uten lesebriller blir ikke mer behagelig av å gjøre det i halvmørke. Jeg har slitt litt med tørre øyne etter en øyeoperasjon, og bad gjentatte ganger om øyedråper. Og jeg bestilte en hårkutter for å holde skallen blank. Jeg har psoriases, så alternativet er at hele hodebunnen blir et åpent, væskende sår. Det siste jeg bad om var rene sokker. I de tre ukene jeg var varetektsfenglst for en oppdiktet voldtekt, hadde jeg på meg de samme sokkene som jeg kom i – opprevet og blodige etter selvmordsforsøket. Det var ubehagelig å være kald på bena – men det mest irriterende var mangelen på øyedråper som fikk øynene til å være røde om morgenen. Det kunne tolkes som en svakhet av idiotene. Du kan innvende at alt dette var min egen skyld. Jeg kunne ha samarbeidet og fått både informasjonen jeg hadde krav på og tingene jeg av helsemessige årsaker også skulle hatt. Og det har du jo helt rett i. Jeg synes imidlertid ikke at denne typen sanksjoner hører noen steder hjemme – og i alle fall ikke som en reaksjon på noe så uskyldig som sivil ulydighet – noe selv stortingsrepresentater fra tid til annen hygger seg med.

Sanksjonene deres irriterte meg, men de plaget meg ikke. Jeg var forberedt på å takle langt verre ting. En av de vidunderlige følgene av å bli eksponert for tilstrekkelige mengder urett og ondskap, er at man til slutt er i stand til å gi faen. Jeg mener – å virkelig gi faen. Med et par unntak utholdt jeg de tre ukene uten å plages nevneverdig av hverken angst eller psykisk smerte. Jeg ville dø – det er så – men det var ikke på grunn av smerten, men fordi jeg ikke ville forholde meg til den motbydelige anklagen. Uansett hva svinene som arbeider i Bergen Fengsel hadde funnet på, så hadde jeg ikke veket en millimeter.

*

Da jeg påbegynte denne artikkelen var jeg fortsatt mistenkt for voldtekt. Jeg regnet det som overveiende sannsynlig at jeg ville bli uskyldig dømt på ny. Jeg skrev derfor ikke for å fiske etter sympati, men for å fortelle hvordan svinene som arbeider i Beren Fengsel misbruker makten sin, akkurat som svinene som arbeider i andre fengsler gjør, i alle land, og til alle tider. Bergen Fengsel liker å fresmstille seg som et slags mønsterfengsel. Det er det ikke. Volden er ikke fysisk som i U-land, eller bestialsk, slik Bjørneboe beskriver den i trilogien «Bestialitetens Historie»; men menneskene som arbeider der er av en bestemt type mennesker. De lar seg beruse av makt, og opererer uten den minste respekt for lover og regler. Innenfor de rammene de tror at de har, bruker de maksimal makt mot de som ikke underkaster seg «autoriteten» deres. Volden er selvfølegelig en bagatell i forhold til torturen mange andre steder, men det er ingen unnskyldning. Den siste uken satt jeg fengslet uten lovlig grunn. I en rettstat ville lagmansrettsdommerne som beslutttet dette blitt straffet for ulovlig frihetsberøvlese. I Norge er det ikke engang mekanismer for å oppheve denne typen lovbrudd – og fengselet deltok meget velvillig i overgrepet. Senere er det kommet for en dag at voldtektsløgneren faktisk løy, og at hele voldtekten var oppspinn. Det gjør at du kanskje leser dette med andre øyne enn om du trodde at jeg faktisk var en voldtektsmann. Svinene i Bergen Fengsel viste aldri noen tvil.

Det hender folk spør meg hvorfor jeg forteller alle som gidder å høre at jeg har vært i fengsel. Til det kan jeg svare at dette er noe jeg deler med mange av de fremste og fornemste menneskene i verdenshistorien. Hva ville kristendommen vært uten Jesu justismord? Hva ville Sokrates vært uten sitt fengsel, sitt justismord og sin dødsdom? Hvilken autoritet hadde Nelson Mandela hatt uten sine mange og lange år i fengsel? Å sitte i fengsel, og da særlig for noe man ikke har gjort, eller for sine meningers mot, er et privilegium som kjennetegner enkelte fornemme mennesker. Du vil neppe regne meg blant disse, og det gør jeg også sjelden selv, og aldri i edru tilstand. Men det jeg har gjennomlevet er ikke en moralsk byrde. I alle fall ikke en byrde som hviler på meg. Det er ikke jeg som har begått urett. Når det er sagt, vil jeg også si at jeg ikke kjenner til et eneste fornemt menneske, gjennom hele verdenshistorien, som noensinne har arbeidet som vokter i et fengsel. Det er kanskje som den salige Luther sa: Noen har bare ett valg i livet; å være ville dyr, eller dyrevoktere.