picture
Jeg er nærd og programmerer og forfatter og sånn – men jeg er likevel ikke fullt så asosial som man kanskje skulle tro, hattene tatt i betraktning. Det hender at jeg lar meg lokke med på sosiale tripper. I blant drikker jeg endog litt alkohol for å kunne følge logikken (eller den manglende sådanne) rundt bordet. Og alt pleier å gå fint i noen timer.

Men så, etter litt for mye brennevin, kommer heterofilene for å diskutere sitt konfliktfylte forhold til homofili. *Fy faen* så lei jeg er av fulle mannfolk som skal forsikre meg om at de ikke hater meg fordi jeg er homo. Hvorfor i helvete skulle dere det da? Forteller dere rødhårete kvinner at dere ikke hater dem selv om de er rødhårete?Eller pene mennesker at dere ikke hater *dem*? Hvilken rolle spiller det om jeg er homo eller ikke? Dere har *uansett* like liten sjanse på meg i fylla, som dere ville hatt om jeg var heterofil (dvs. "heterofiler" har ofte en så umoden og uutforsket seksualitet at det motsatte antakelig er tilfelle!).

Og hva i all verden er det som får dere til å tro at jeg vil danse med dere, eller bli med dere hjem? Skulle jeg liksom mene at dere er skamdelige bare fordi dere er hankjønn? Jeg har da for pokker bedre smak enn som så! En heterofil tragedie midt i 50 års alderen som hang på meg på en fest for en irc kanal illustrerer toskeskapen så fint: En homse han kjente sa en gang da han var ung at han satt på en gullgruve. Bokstavelig talt. 35 år senere vurderte han fortsatt å prøve sex med en mann – som om verdien på stjerten hans var uendret, og alt han trengte å gjøre var å drikke seg til mot og finne en soper. Tosk!

Nå tenker du sikkert at jeg overdriver. Vel – jeg gjør ikke det. Disse tragediene skjer hver eneste jævla gang jeg er sammen med mer enn en håndfull fulle heteroer. Til sammenligning kan jeg telle slike episoder på en hånd når det gjelder sosiale sammenkomster blant homser.

Fyttigisen! Jeg er glad jeg ikke er kvinne, og har dere rennende etter meg hver gang dere _ikke_ finner en homse som gidder å jatte med dere.