picture
  • Date: 2002-04-02 00:00:00
  • Pothographer: Ivan
Skrevet av jgaa 10.01.02 09:36

I ukene etter at disse annonsene hadde stått på trykk, kom det store svulmende konvolutter fra bladene med svarbrev. Mange svarbrev. De aller fleste var fra ”ungdommelige” ”gutter” i forskjellige aldre, stor sett over 25 (altså postsenile pensjonister). Noen få brev kom fra gutter på min alder, - hvorav minst halvparten viste seg å ha forvekslet 1 og 6 i 16.

Noen av disse ”ungdommelige” ”gutt”ene skrev side opp og side ned om hvor ungdommelige og kule de var, tilsynelatende uten å ense hvordan de kjedet meg. Andre trodde åpenbart at kåte 16-åringer hadde en desperat drøm om å få detaljert kunnskap om anatomiske detaljer nedenfor navlen deres, og sendte de mest motbydelige bilder. Noen virket for så vidt greie, og ville være ”kamerat” med meg, men jeg hadde ikke lyst å være kameraten deres. Jeg _var_ kåt, ung, og hadde det travelt med å finne drømmeprinsen. ”Venner” hadde jeg nok av i gaten, og på skolen.

Da jeg var 16 hadde jeg kjent til legningen min et par år, og jeg var klar over at jeg var svært pen – at jeg hadde en kropp som fikk eldre homser (alt fra eldre skolekamerater i klassetrinnet over, til gamle menn – jeg regnet alt som var eldre enn meg som ”gammelt”) til å gå fra konseptene. Jeg var slank, hadde et engleansikt, blondt hår, var spedbygget med passelig muskuløse ben og en perfekt formet rumpe. Jeg var også etter hvert svært oppmerksom på når ”gamlinger” flørtet med meg. Jeg følte det smigrende når folk jeg kjente litt, og som kjente meg litt, åpenbart likte meg og kurtiserte meg. Jeg likte det dårlig når vilt fremmede menn begynte å flørte på bussen eller andre steder, - det var grovt krenkende når de gav faen i hvem jeg var, og bare siklet etter kroppen min.

I motsetning til mange av dagens unge homser, var jeg ute etter sex. Helst med gutter jeg var småforelsket i, eller andre dritlekre gutter på min egen alder – men også med voksne menn, dersom de var ok. Noen var det, og jeg fant det mye lettere å prøve meg frem på en 45-åring, enn på en gutt på min egen alder. Med jevnaldrende var jeg keitete og usikker. Sammen med voksne var jeg mindre kåt, men mye tryggere.

Men tilbake til tema. Jeg vente meg ikke til å se på noen over 16 – 17 som ”gutter”. Når man var 18 var man ”mann”. Menn i 20 – 30 – 40 års alderen som kalte seg ”gutter” virket på meg som nevrotiske og forstokkede gamle griser – og ingenting annet. Når de i tillegg snakket om ”ungdommelighet” virket det bare for dumt. Jo da – en del av dem var sleipe nok, og snakket med fløyelstunge, - men det var ikke vanskelig å se de gamle, ensomme, desperate gamle grisene som spøkte bak avsenderadressen.

I dag nærmer jeg meg 40, og jeg kaller meg fortsatt ”gutt” – ikke fordi jeg ønsker å være ”ungdommelig” – men fordi jeg ganske enkelt ikke klarer å se på meg selv som voksen. Det virker som det er noen mennesker som har vært ”voksne” hele livet, og det er noen som aldri kommer over puberteten. Jeg har hatt tanker om at en del homser kanskje forblir ”gutter” fordi de aldri etablerer seg og får barn, og derfor aldri går gjennom de psykologiske prosessene dette medfører (jeg merker i alle fall en markant forskjell på vennene mine etter at de har blitt far).

Ut fra profilene på gaysir, virker det som min generasjon har overtatt jobben med å plage ungdommen, - etter generasjonen som plaget oss. De ”ungdommelige” har for lenge siden glemt hvordan det er å _være_ ungdom, og gjør nøyaktig de samme feilene og krenkelsene som vi selv ble offer for, for 25 år siden. De hatske og krasse kommentarene i mange unges profiler tyder på at volumet i alle fall ikke har gått ned. (De som blir støtt av disse kommentarene kan jo trøste seg med at de samme småripsene vil bli møtt med _enda_ verre dritt om 25 år, når _de_ har overtatt rollen som gamle ”ungdommelige” griser).

Så, hvor vil jeg egentlig? Først og fremst prøve å illustrere litt av homsenes aldersparadosk med mine egne erfaringer. Det er selvfølgelig ikke alle som foretrekker tenåringer – men svært mange av oss gjør det. Jeg vet det fordi jeg har vært tenåring selv ;) - og fordi jeg har vært sjelesørger og skulder å gråte på for veldig mange homser med en straight image.

Jeg tror min generasjon bør møte de yngre med litt mer respekt enn de gamle ”ungdommelige” grisene viste oss, og kanskje heller være litt mindre ungdommelige, og litt mer oss selv. (Det siste er egentlig et greit sjekketriks også – det var de som var seg selv, og likevel virket greie, som fikk være sexleketøyet mitt).

De yngre bør også styre retorikken sin. - Uansett hvor motbydelig det er å få bilder av ekle, hårete gamle pikker på skjermen. Bak den gamle, slappe pikken, henger det gjerne en såret kropp, og de skarpe ordene vil ikke stoppe personen fra å gjøre den samme feilen om igjen, men de kan sikkert gjøre forferdelig vondt. En smerte mange av dagens unge homser vil være vel kjent med om 25 år – kanskje særlig dem som allerede i ung alder har rukket å bli kyniske, ondskapsfulle og respektløse.

Håper at andre også har noen tanker om dette. Om hva det er å være ”mann” kontra ”gutt”. Om ungdommelighet og umodenhet. For når man er nærmere 40 og fortsatt er ”gutt”, så er vel dette heller umodent enn ”ungdommelig” ? Og ikke minst om aldersparadokset (Peter Pan syndromet?) og gamle griser. Jeg har to heterofile venner (40 og 55) som stolt definerer seg selv som gamle griser – og jeg kjenner knapt mer ordentlige, engasjerte, interessante og intelligente mennesker enn nettopp disse to. Hva er det som får homofile gamle griser til å virke så uendelig mye eklere enn heterofile gamle griser?