picture
Selvfølgelig hater jeg ikke bare julaften. Jeg hater en hel masse, - f.eks. rømmegrøt, krimineller og politi. Men julaften hater jeg med en særlig intensitet som er reservert de få ting jeg hater aller mest – og som dessuten har en egen evne til å inkludere andre ting jeg hater.

Nå tror du kanskje at jeg hadde noen traumatiske juler som barn, eller ikke jul i det hele tatt – og at dette er grunnen til at jeg hater julaften. Det er selvfølgelig feil, liksom det meste dere tullingduster tror. Min barndoms julaftener var en orgie i familiekos, dyre presanger og alkohol. Masse alkohol, som fikk de voksne til å oppføre seg rart og si ting de ikke sa resten av året – f.eks. om hverandres elskere og elskerinner. Som den lesbiske venninnen til min mor som endte opp i min fars seng. Det skjedde likevel ikke en julaften. Tror jeg. Men det var julaften hele familien var samlet rundt juleribbe, linjeakevitt, bestemors tårer og slike historier. Kanskje som erstatning for juleevangeliet – som jo også er en tragisk historie etter det jeg har hørt. Jeg er ingen ekspert på sånne evangelier. Jeg vet derimot masse om lesbiske venninner, engelske gentlemens og hva de gjør i ens foreldres dobbeltseng... Min barndoms juler var altså mer humoristiske enn traumatiske, og har ingen sammenheng med mitt nåværende hat mot denne særlig vemmelige dag.

Julaften 1993 var en fin dag. En av de beste dagene jeg kan huske. Jeg var sammen med kjæresten min, - vi snek oss begge vekk fra våre respektive familier og feiret jul sammen, bare oss to, - helt til vi måtte i familiemiddager. - Dvs. Han måtte i familiemiddag. Jeg måtte på sykehuset og besøke min dødssyke mor, som døde i armene mine et par dager senere. Dette var før kjæresten min over flere førstesider i Dagbladet-wannabee tabloiden BA, påstod at jeg var et monster som han aldri hadde følt annet enn frykt for, og som han dessuten aldri hadde vært venner med. Det hadde holdt å sende et postkort. Men han har sans for dramatikk, den skøyeren. Det var forøvrig ikke julaften det heller.

Med mødre og kjærester ute av veien skulle man tro at julaften var en levelig dag, eller hur? Guess not. For man har da en syk far som trenger pleie og omsorg – noe som på ingen måte er et problem i seg selv. Hadde han bare ikke bedt om rømmegrøt som julemiddag!

Julaften begynte med at jeg våknet klokken 14:00. En time før videobutikken og supermarkedene stengte. haha! Videobutikken var riktignok åpen, og jeg leide "Casablanca" og "Natural Born Killers", noen av de vakreste filmene jeg vet om. Men butikker kunne jeg tydeligvis glemme. Bergen var en like stengt by som et visst hull i jødeland for 2000 år siden! Jeg stjal en bil og raste fra bensinstasjon til bensinstasjon uten å finne skyggen av frossen rømmegraut. Faen! Jeg kunne liksom ikke komme til min far julaften og proklamere at julaften kom på meg som på kjerringen og at vi ikke hadde mat. Ser du tegningen? Ikke bare hater jeg rømmegrøt – men nå klarte jeg faen steike ikke å få fatt i det heller!

En bensinstasjon hadde rømme på boks. Jeg kjøpte en boks og reiste innom kontoret, hvor jeg besøkte Tine sin internettoppskrift på rømmegrøt. Deretter kjørte jeg til min far. På kjøkkenet gikk det opp for meg at oppskriften fortsatt lå på skriveren på kontoret. Jeg hater data! Vel vel. Jeg laget min egen oppskrift, serverte en unik hjemmelaget rømmegrøt til min far og gikk ned i TV stuen og så Casablanca og gomlet tørt kneippbrød med ørret. Så åpnet vi presanger. Jeg hadde kjøpt en bukse fra min far til meg. Min tante hadde kjøpt det vanlige undertøyet som havnet på det vanlige kottet. Det kottet jeg åpner en gang hver julaften, etter at pakkene er åpnet.

Klokken ni ville pappa sove, og jeg var endelig fri. Jeg slengte litt dritt på utvalgte nyhetsgrupper og IRC kanaler og gikk til byen. Bokstavelig talt. Det tok halvannen time. Og gjett hvem jeg traff der? Joda. Purken. Jeg bannet stygt og lot dem leve. Det tar seg liksom ikke ut å slå dem i hjel julaften. Det er ok å kalle homser for jævla soper julaften, - det vet jeg av erfaring, for ellers hadde vel ikke folk gjort det – akkurat som jeg ikke går rundt og slår i hjel politifolk julaften – selv om jeg altså hadde forbannet lyst. På Torgalmenninen var det nesten tomt for mennesker. Selv bomsene hadde et sted å være. Kun noen åpenbart kriminelle vietnamesere spradet rundt. De var bare fire, så de lot som de ikke så meg. Og hadde jeg latt som jeg så dem, og slått dem i hjel, så hadde jeg vel vært rasist. Og det er heller ikke pent julaften – selv om disse kriminellene sikkert var buddhister eller noe slikt og derfor slett ikke feiret jul.

Da jeg krøp inn i hullet mitt noen timer senere, gikk det opp for meg hvor intenst jeg hater julaften – og særlig denne julaften, med sine innslag av rømmegrøtmangel, rømmegrøt, purk og krimineller. Men aller mest hatet jeg å ikke være sammen med kjæresten min.