picture
Newsgroups: no.general,no.samfunn.politikk.diverse
Subject: Re: Politiet i Bergen fortsetter å slå
From: jgaa@jgaa.com.invalid (Jarle Aase)
Organization: Jgaa's Internet
Message-ID: <9299146C5jgaa@213.131.157.161>
Date: 30 Sep 2002 00:37:24 +0100

el-bef@online.no (Ulf Jensen) wrote in
:

>"Jarle Aase" skrev i melding
>news:9298CB822jgaa@213.131.157.161...
>>>
>> Hva er det du tror at du vet da?
>
>Hei Aase, jeg vet at om man opplever noe som føles blodig urettferdig,
>feil, galt, skadende osv osv
>så er det definitivt feil løsning å begynne som du gjør nå. Syter og
>klager!

Dersom du oppfatter det slik at jeg "syter og klager", så har jeg et kommunikasjonsproblem. For det er slett ikke hensikten, og heller ikke min oppfatning av hva jeg gjør. I diskusjonen med Gordon mente han at jeg angrep poiltiet på nettet som en "hevn". Jeg avviste dette, og prøvde å få frem at jeg angrep politiet for deres overtramp allerede 10 år _før_ jeg hadde noe motiv for å "hevne" meg. Gordon mente videre at jeg måtte legge justismordet bak meg.

Denne idéen om at man kan legge slike ting bak seg er ganske utbredt. I praksis er det imidlertid veldig sjelden at det skjer (jeg kjenner ikke til noen slike tilfeller overhodet). Årsakene kan være flere. Mennesket _forandrer_ seg etter voldsomme påkjenninger, - og når det gjelder stressnivå er menneskeskapte "katastrofer" mye farligere enn naturlige. Å bli mishandlet av staten vil gjøre mye større skade enn naturkatastrofer eller ulykker. Mennesket er ganske sårbart, noe som understrekes av at folk kan ta betydelig skade bare av å _se_ katastrofer. Soldater som har opplevd strid sliter f.eks. ofte i ettertid, selv om de aldri har vært såret eller i en situasjon hvor sjansen for å dø var veldig stor.

Jeg har ingen naiv forestillling om at jeg kan legge justismordet bak meg, eller at ting vil bli "normale" igjen. Selv om jeg hadde tilrettelagt de ytre rammene for et vanlig liv, så ville de aldri blitt mer enn kulisser. Når det er sagt, så er ikke dette noe som "plager" meg. Jeg forholder meg til den virkeligehten som er rundt meg, og gjør det beste ut av situasjonen. Siden jeg også er 100% åpen om hvem jeg er, så opplever jeg liten friksjon mot omgivelsene når jeg er frustrert, og at venner og bekjente faktisk ikke snur ryggen til meg når det stormer som værst (f.eks. da lokalpressen i Bergen hengte meg ut som "pedofil" på førstesidene da boken min ble utgitt).

Jeg har ingen respekt for janteloven, og jeg sier stort sett det jeg mener veldig direkte. Holdningen min er at "shit happends; face it!". Det betyr ikke at jeg møter faenskap med en nytestamentlig "vend dem det andre kinn" strategi. Blir jeg angrepet er det en stor sannsynlighet for at jeg vil forsvare meg. Blir jeg mishandlet er det en stor sannsynlighet for at jeg vil ta hevn. Men det jeg driver med på fuck-the-law.org har altså ikke noe med dette å gjøre (slik en del - deriblant Gordon - har fått inntrykk av).

>Har vært på sidene dine, leser alle innleggende dine og frem til
>det siste liker jeg det du gjør. Stå på! "no need to argue - just
>kill'em all!" Helt konge er vel mer riktig.
>Poenget er at det er fler enn deg som har opplevelser som har føltes
>blodig urettferdig osv, osv

Alle mennesker har opplevd faenskap. Faenskap er en del av livet, og de som ikke klarer å leve med det sliter alvorlig. Men faenskap setter også spor, og påvirker hvilke reelle valg man har. Hvor mye og hvor konsentret faenskap man opplever har også en del å si. Vi annerkjenner f.eks. i dag at mobbing på skolen eller i arbeidslivet er traumatiserende og setter varige spor. Noen takler det bedre enn andre, men mobbing er sannsynligvis skadelig. (Jeg har bl.a. merket meg at _alle_ pedofile jeg vet noe videre om, forteller om en sterk mobbing i barndommen (nå kan man selvfølgelig spørre hva som kom først, personlighetstrekk eller mobbing, men det er en omfattende diskusjon som jeg ikke vil gå inn på her)). Mennesker som utsettes for falske anklager havner _ofte_ under psykiatrisk behandling selv om de aldri opplever noe verre enn å bli konfrontert med anklagene, eller noen dager på en celle. Du vil sannsynligvis finne svært få ofre for justismord i arbeidslivet, nettopp på grunn av skadene som kjennetegner denne formen for faenskap.

>Setter man seg ned å syter og klager, har man tapt. Bitterhet river deg
>i stykker.

Jeg mener altså selv at jeg ikke syter og klager - men mindre man definerer dette som å identifisere årsaker og forutsetninger. Jeg er ikke bitter men forbanna - et raseri som har vart sammenhengende siden juli 1994. Personlig tror jeg ikke at det er noen overhengende fare for at man "går i stykker" før man står uten muligheter for å gjøre noe med situasjonen. Det mest frustrerende når man opplever faenskap er ikke faenskapet i seg selv, men følelsen av urettferdighet om den/de skyldige slipper unna, og den skaden faenskapet påfører mennesker man er glad i. Jeg kan ikke gjøre noe med skaden på de jeg er glad i, men jeg kan gjøre ganske mye med de ansvarlige. Dermed er jeg ikke på noen måte trengt inn i noe hjørne og i fare for å "gå i stykker".

Jeg skjønner hvor både du og Gordon vil, og før justismordet ville jeg helt sikkert vært veldig enig med dere. Ut fra den erfaringen jeg har med faenskap i dag (jeg har tross alt i tilleg til å ha opplevd faenskap, som en konsekvens interessert meg for etikk/psykologi/filosofi ifb. faenskap, og derigjennom lest mye om dette og diskutert det mye) tror jeg at srategien med å snu ruggen til ville være selvutslettende. Det er for en stor del hungeren etter rettferdighet som holder meg gående. Det eneste i fremtiden jeg faktisk _gleder_ meg til er, som jeg også har skrevet på hjemmesidene mine, å dø. (Men dette betyr ikke at jeg på noen måte er humørløs eller uten evne til å ha det gøy - jeg driver med veldig mye som jeg liker).

Jarle
--
Jarle Aase http://www.jgaa.com
mailto:jgaa@jgaa.com http://www.fuck-the-law.org

<<< no need to argue - just kill'em all! >>>