Jeg elsker ”Juan” - jeg kaller ham det. Jeg vet ikke hva han egentlig heter - og jeg vet ikke om det betyr noe. Noen tillegge det å nevne tingene ved sitt rette navn som noe guddommelig, noe fatalt. Noe magisk - bokstavelig talt. Jeg er ikke slik. Jeg betrakter det ”magiske” som noe eksotisk - noe jeg gjerne skulle følt, men jeg er ubønnhørlig rasjonell. For meg er menneskene dyr, og den dypeste undring jeg kan ha om mennesket er hvordan det smaker. Jeg kunne ikke drept et menneske for å smake på det - men jeg kunne antakelig heller ikke drept et høyerestående dyr – for å smake på det. Men ville jeg spist mennesker om det var sosialt akseptert? Jeg vet ikke. De fleste mennesker virker så ubetydelige – men det er ikke det. Kommer du innpå dem er de enda ubetydeligere enn du kunne ant – men det er noe annet også. En historie. En bakgrunn. De kan være griske, som verten på stampuben min her i Benidorm, eller psykotiske som fylliken jeg traff i Haugesund, - men blir du kjent med dem er det alltid noe mer.

Likevel mangler de fleste noe guddommelig. De har ikke møtt en Gud. De går kanskje i kirken og tilber en – men de har ikke møtt ham i kjøtt og blod. Jeg har. Det er min forbannelse. Martin reddet meg fra et åndløst liv – et liv uten perspektiv og ydmykhet. Men han gav meg et liv uten innhold. Sammenlignet med ham er det ingen som lever opp. Sammenlignet med kjærligheten for ham er alle andre følelser betydningsløse og døde. Han er min frelser og min forbannelse. Min Messias og min Satan i én og samme person. Jeg ville drept for et øyeblikk i armene hans. Jeg ville dødd for et øyeblikk i armene hans. Jeg ville gitt alt mitt resterende jordiske gods og forrådt alle som stoler på meg for et eneste sekund i armene hans. Så høyt elsker jeg ham. Så høyt har jeg elsket ham hvert eneste millisekund de siste 11 årene.

Og selv om jeg treffer andre, strålende skjønnheter - som ”Juan”, - er de bare skygger av kjærligheten til ham. Livet gir oss bare én kjærlighet. Min lykke er at jeg har truffet ham. Jeg vet at han finnes. Og at det finnes flere som ham, selv om bare han vil nå mitt hjertes aller innerste hjemmesteder.

Jeg elsker ”Juan”, og utallige andre typer jeg har møtt, eller bare vekslet blikk med et forvirret øyeblikk, - og kjørligheten til ham og dem er overveldende – men sammenlignet med kjærligheten til Martin , er de bare et blaff i vinden eller en dråpe i havet. Jeg elsker virkelig ”Juan”. Jeg ville levd resten av livet sammen  med ham om han slapp med til. Jeg ville vært en god partner som respekterte ham og behandlet ham som en prins, slik han fortjener å bli behandlet – og det samme gjelder for talløse andre typer jeg har møtt. Men selv om jeg aldri sa det til dem, - ville de aldri bli noe annet enn en krusning på havet som er Martin.

Martin som guddom finnes bare i mitt sinn. Det gjør ham ikke mindre reell. Han alene er den som gjør meg til den jeg er – og selv om hans guddommelighet kun finnes i skjæringspunket mellom min lengsel og hans eksistens, - så er han den enkeltstående begivenhet i menneskehetens historie som gir livet mening. Han er en Gud. Han beviser det guddommelige. Jesus er tilbake – og jeg er den eneste som ser det; han vet det ikke engang selv.