Første gang publisert: Jgaa's Internet 1 februar 1996

Politiets håndtering av "lite samarbeidsvillige" individer


Først og fremst, hva er en "lite samarbeidsvillig" person? Er ikke det ganske enkelt person som ikke snakker politiet etter munnen, og rett og slett nekter å "tilstå" det politiet ønsker at han skal tilstå? Veldig mange av dem som kommer i kontakt med politiets etterforskere er ressurssvake og nedkjørte mennesker, som faktisk har svin på skogen. Det er i deres egen interesse å samarbeide så godt som mulig, for å få sakene sine ut av verden med minst mulig om og men - noe de stort sett er klar over og forholder seg til. Men noen er enten ressurssterke, og/eller uskyldige i det politiet mistenker dem for. Når et uskyldig menneske beskyldes for forbrytelser av brutale/arrogante etterforskere som mer enn gjerne kommer med trusler og ukvemsord, reagerer han gjerne med en sterk avsky mot etterforskeren og det system/menneskesyn etterforskeren representerer. I stedet for å "tilstå" noe han ikke har gjort, eller på annen måte være "samarbeidsvillig", sier han klart nei, eller nekter ganske enkelt å forklare seg for politiet. Etter mitt skjønn vil en slik reaksjon være naturlig for de eller fleste normalt utviklede mennesker. Dersom man ikke har gjort noe galt, og ikke har noe å skjule, er en slik reaksjon også helt legitim. Det er tross alt politiets oppgave å bevise (eller i det minste sannsynliggjøre) at en person har gjort noe galt.

Politiets reaksjon på å ikke få den tilståelsen de ønsker, dersom de fortsatt tror den mistenkte er skyldig, er ofte å prøve å "knekke" vedkommende. Fra utlandet har vi en rekke eksempler på at mennesker har tilstått alvorlige forbrytelser som spionasje og drap, etter tilstrekkelig press/tortur fra politiets side. I Norge er det praktisk talt umulig å bli frikjent etter et justismord, uansett om den dømte har tilstått eller ei, så det er vanskelig å si i hvilken utstrekning politiet lykkes i å presse frem falske anklager og tilståelser. Men det er en kjensgjerning at de prøver; vanligvis ved å trakassere, true, og/eller fremstille den "lite samarbeidsvillige" for varetektsfengsling inntil han "tilstår".


Å bli idømt varetekt, gjerne med brev og besøksforbud, er en voldsom belastning for et normalt menneske. Uansett hva juristene sier om at en ikke har tatt noen avgjørelse til "skyldspørsmålet", oppleves varetekt som en straff og et horribelt overgrep, av den uskyldige! Å varetektsfengsle mennesker, i den hensikt å presse dem til å "samarbeide", er i realiteten sammenlignbart med tortur.

Forhørsrettens og lagmannsrettens ukritiske aksept for varetekt


At en del politifolk er brutale, truer og herjer, er ingen nyhet, og fortjener da heller ingen store overskrifter. Slik er det bare, både i Norge og i andre land. Det finnes vel neppe en større ansamling kjeltringer og lovbrytere enn i kontorene på nærmeste politikammer, uansett hvor i verden du befinner deg. Men i Norge har loven definert en instans som skal hemme og stoppe politiets ukritiske trakassering av alle de måtte mislike, nemlig domstolene.

Forhørsretten skal evaluere politiets "bevis" og ta den endelige avgjørelsen, dersom politiet ønsker å få noen fengslet i varetekt på ubestemt tid. I prinsippet er loven på den mistenkes side, og stiller krav både til at mistanken skal være vel underbygget, og at varetektsfengslingen ikke skal representere et urimelig inngrep ovenfor den mistenkte, forholdene tatt i betraktning. Når mennesker tar livet av seg i varetekt, må en kunne kalle det et ganske så urimelig overgrep, særlig i tilfeller hvor personene ikke engang er mistenkt for andre forbrytelser enn å lyve om navnet!


I praksis er det imidlertid ofte tidligere politijurister som arbeider som dommere i forhørsretten. Det i seg selv er en diskreditt for dagens system. Videre viser det seg at forhørsretten nesten uten unntak gir politiet medhold i varetektssaker, uansett omstendigheter.


Dagens ukritiske aksept for varetekt er en skam for norsk rettspleie, og stiller i siste instans spørsmål ved hederligheten og kunnskapene hos dem som arbeider som dommere der!


Fengselets håndtering av "vanskelige" individer


Bergen landsfengsel har et system som bygger på at fangene skal gå fra en lukket avdeling til stadig åpnere avdelinger, inntil de slippes ut. God oppførsel belønnes med større frihet. Systemet tar utgangspunkt i hvordan en mener å best håndtere kriminelle og narkomane, for å motivere dem til å ta seg sammen.

På papiret kan det se ganske logisk og prisverdig ut, og fengselet har da også stadig besøk av delegasjoner fra inn og utland, som imponert logrer etter omviseren og tar bilder av lokalitetene og innsatte, som om de var turister på besøk hos NASA eller bak kulissene i Disneyland. Virkeligheten er imidlertid en annen.


De yrkeskriminelle og narkomane som systemet er tilpasset, tilpasser seg selvfølgelig systemet, og drar de fordelene de kan av det. Andre innsatte, som uskyldig dømte, ressurssterke mennesker osv. stanger hodet i en vegg av regler og restriksjoner som aldri var ment for dem. Ofte ender de opp på lukket avdeling, stemplet som "vanskelige innsatte", inntil de enten slipper ut, tar livet av seg, eller klarer å få hjelp fra advokaten sin eller lege.

La meg fortelle litt om mine egne erfaringer for å illustrere dette. Jeg ble dømt til to års fengsel for seksuelle overgrep mot barn. Jeg hevdet selv hele tiden at jeg var uskyldig dømt. (I sedelighetssaker ligger ofte bevisbyrden hos den tiltalte. I denne spesielle saken ble det dokumentert at de to barna som kom med anklager hadde frodig fantasi og løy om alt annet enn overgrepene. Videre konkluderte både lege og psykiater med at det ikke fantes noen indikasjoner på at barna snakket sant. Begge to prøvde å trekke tilbake anklagene, men ble ikke trodd.) Jeg var tidligere ustraffet, hadde aldri drevet med noe kriminelt. Jeg var ganske forbanna da jeg ankom Bergen landsfengsel. I stedet for å hyle og skrike, eller gå berserk og knuse cellen, inntok jeg en passiv holdning, hvor jeg markerte min posisjon ved å nekte å arbeide i fengselet. Jeg ville ikke ved aktivt arbeid støtte et system han nå ikke hadde annet enn forakt til overs for. Fengslet svarte med å isolere meg på lukket avdeling i 5 måneder. En tilsvarende reaksjon for å f.eks. røke hasj, eller begå andre alvorlige forbrytelser i fengselet, ville blitt 1 måned på lukket avdeling.

Etter 5 måneder i isolat klarte psykologen i samarbeid med skolen i fengselet å få meg flyttet over på den åpnere B og senere C avdelingen. Men arbeidsnekten var ikke glemt. Et par måneder etter at jeg kom på C, ble jeg på ny forsøkt truet til å arbeide. Noe senere ble rutinene for mat lagt om, slik at innsatte fikk opp til 30% mindre matvarer enn tidligere. Da jeg skrev en klage over dette til tilsynsrådet ved fengselet, ble jeg forsøkt truet til å beklage innholdet i denne klagen av inspektøren på C avdelingen, og sendt tilbake til lukket avdeling da jeg nektet. Igjen var jeg "vanskelig". Jeg svarte med å totalt ignorere fengselsbetjentene i de tre månedene jeg hadde igjen. Som et resultat ble jeg trakassert, truet, nektet mat, såpe, toalettpapir, rent sengetøy og rene klær. Jeg kunne gå i opp til en uke uten varm mat, og opp til tre uker uten toalettpapir. Jeg oppsummerte oppholdet i Bergens landsfengsel slik da jeg slapp ut: "Det skjedde mye i de femten månedene jeg satt i fengsel. For noen av de ansatte ble det en besettelse at de skulle "knekke" meg. Fangevokterne sparket og slo, mobbet meg for min homofile legning, plantet narkotika på besøksrommet, truet, nektet meg mat, penger, såpe og toalettpapir, sendte en tolvåring alene inn i en tom gang sammen med meg, og holdt meg til sammen 8 måneder i isolat. Ikke en eneste gang klarte de å "ta" meg for noe. Ikke en eneste gang fikk de meg til å vakle. Jeg gjorde aldri annet enn passiv motstand mot overgrepene. Jeg hevet ikke engang stemmen." Til tross for at jeg kun ytte passiv motstand, fikk jeg høre at jeg var den vanskeligeste innsatte de nonesinne hadde hatt i Bergen landsfengsel.

Jeg ble, i likhet med andre som ikke ukritisk gir etter for "systemet", stemplet som "vanskelig" og sendt i isolasjon. Disse konfliktene kunne vært helt unngått om man i stedet var blitt møtt med en smule forståelse og fleksibilitet fra de ansatte.

Sikkerhetsrutinene ved Bergen landsfengsel


Etter brannen kom det frem påstander i pressen om at innsatte varslet om brannen over det interne intercom anlegget lenge før brannalarmen ble utløst på den brennende cellen. Senere ble dette benektet av direktøren i fengselet, som mente de innsatte hadde forvekslet klokkeslett. Hvordan er imidlertid sikkerhetsrutinene i fengselet i en slik situasjon?

Brannvarslerne på cellene er av plast, og er skrudd fast i taket på cellene uten noen form for sikring. Å sette dem ut av funksjon er ingen komplisert oppgave, og krever ingen teknisk innsikt. En kan knuse dem og koble fra et par ledninger, eller simpelthen tape over sensoren med vanlig bordtape. Dersom det da brenner, vil ikke brannalarmen gå før røyken når andre sensorer på gangen, eller i andre celler.

Skjer det en ulykke, som ikke blir varslet automatisk av brannvarslerne (som en brann i en celle med defekt/sabotert brannvarsler, et selvmordsforsøk, et fall i dusjen etc.) må dette varsles via det interne intercomanlegget. Vanligvis svarer de ansatte i løpet av et par minutter, men ved vaktskifte og i pausene kan det ta opp til 20 - 30 minutter før henvendelsen blir besvart. Det er ikke akseptabelt.

I media er det hevdet at rutinene fungerte som de skulle, og både ansatte og brannvesenet roses for innsatsen. Realiteten er at de brukte 40 minutter på å evakuere et lite antall mennesker som de visste nøyaktig hvor befant seg, og at ett menneske omkom som en direkte konsekvens av for sen evakuering. Dersom rutinene virkelig fungerte som de skulle, bør en kritisk vurdere om disse rutinene bør arkiveres i søppelbøtta for fremtiden!


Rettsapparatets evne og vilje til selvkritikk


I Bergensavisen 1.1.96, s.14, kommer det frem at politiet, som etterforsker brannen, ikke vil avhøre de innsatte for å få deres versjon av hva som skjedde. "- Vi har allerede foretatt nok avhør blant de ansatte i fengselet til å få hendelsesforløpet bekreftet." Denne holdningen er påfallende, all de tid det er en sterk dissens mellom de innsattes og de ansattes versjon av når brannen ble varslet. Enda mer påfallende er justisministerens holdning; hun vil ikke uttale seg spesielt om brannen, men forteller mer enn gjerne om at fangen som omkom var "vanskelig". Dersom justisministeren mener at "vanskelige fanger" bør brennes levende i norske fengsler, bør hun fremme et privat lovforslag om dette, og forholde seg til gjeldene lov og folks alminnelige rettsfølelse inntil så skjer!

Den eneste det så langt er rettet kritikk mot, er den lite samarbeidsvillige og vanskelige, omkomne fangen.

Rettsapparatets forhold til personvernet


Personvernet står sterkere i Norge enn i mange andre vestlige land. Likevel kan det rettes kritikk mot måten rettsapparatet (i dette tilfellet justisministeren, fengselet og politiet) behandler individer. Å gå ut og fortelle at en person er "vanskelig" og "lite samarbeidsvillig" er et overgrep i seg selv. Dette har ikke bare skjedd i denne saken. Direktøren i Bergen Landsfengsel og fremstående politifolk har flere ganger uttalt seg til pressen om identifiserbare personer, uten at disse har blitt gitt noen anledning til å forsvare seg.

Personer som er dømt til varetekt eller soning har de samme krav til personvern som alle andre. Å gå ut å fortelle at noen er vanskelige, overført til psykiatriske institusjoner eller om deres seksuelle preferanser er ikke akseptabelt. Det må byråkratene i rettspleien prøve å forstå!

Pressens rolle som vakthund


Pressens rolle i denne saken er under all kritikk. Et par innsatte har riktignok sluppet til med noen korte kommentarer, men ansatte i rettsapparatet, som har alt å tjene på å feie eventuelle graverende forhold under teppet, har totalt dominert nyhetsflommen. Til nå har jeg ikke funne en eneste kritisk artikkel i Bergenspressen som stiller spørsmål ved hva som egentlig skjedde. Og all den tid myndighetene åpenbart ikke ønsker noen egen kritisk gjennomgang av saken, er det kun pressen som har makt til å få frem hele sannheten.