PRESSEMELDING FRA JGAA’S INTERNET Tirsdag 21. Januar 1997

Jeg var blant de første journalistene i Bergen som begynte å ta opp emnet politivold. Den gangen, på begynnelsen av 80 tallet, avviste de aller fleste påstandene som tull. I dag har få - om noen - problemer med å tro at slike overgrep har skjedd i Bergen.

Jeg ble utsatt for et justismort i 1994. Hvorfor det skjedde kan jeg bare spekulere omkring, men fakta er at jeg ble dømt for seksuelle overgrep mot to mindreårige gutter, etter at disse ble påvirket/tvunget til å fremme falske anklager. Begge har senere benektet at påstandene er sanne.

Overgrep mot barn er en type forbrytelse som setter så sterke følelser i kok at det er svært vanskelig å renvaske seg. Det er også en forbrytelse der det sjelden finnes tekniske bevis - noe som tvinger retten til å forholde seg til påstandene alene. Jeg har ofte lurt på om det var derfor jeg ble utsatt for akkurat slike anklager.

I Bergen Byrett pågår nå en straffesak mot en tidligere politimann ved Bergen Politikammer. Han er beskyldt for overgrep mot blant annet den samme gutten som i 1992 rettet falske anklager mot meg. Jeg reagerte naturlig nok kraftig da jeg leste dette i Bergens Tidene. Jeg vet av egen bitter erfaring at troverdigheten til gutten er tvilsom. Jeg har ingen mulighet for å vurdere om politimannen er skyldig, eller om han snakker sant når han hevder å ha blitt utsatt for et komplott. Dersom han har kommet på kant med visse miljøer på Bergen Politikammer er ikke det siste umulig.

Jeg var i den spesielle situasjon da saken mot meg kom opp i 1994, at jeg kunne ha bevist at denne gutten løy. I desember 1993 fortalte han meg nemlig hvorfor han hadde løyet. Under forutsetning av at jeg ikke brukte dette i retten, gikk han med på å la meg videofilme denne innrømmelsen. Jeg hold løftet mitt og nektet retten adgang til kassetten.

Jeg mener at videokassetten som beviser at denne gutten lot seg presse til å sette frem falske anklager i 1992, er relevant i dagens rettssak mot politimannen. Dersom det er en sjanse for at gutten har satt frem nye _falske_ anklager bør retten ha anledning til å vurdere dette. Jeg kontaktet derfor forsvarerens kontor og bad ham kontakte meg. Da jeg ikke hadde hørt fra ham på mer enn en uke kontaktet jeg dommeren i saken, byrettsdommer Åge Fred Pedersen ved Bergen byrett. Han ville først ikke høre på meg, men ombestemte seg da jeg spurte om han ville gi meg et råd. Jeg la så frem saken og spurte om han mente opplysningene var relevant i saken. Dommeren ville ikke ta stilling til dette og bad meg kontakte Hordaland politikammer . Jeg kontaktet Rundsven, en av etterforskerne i saken ved Hordaland politikammer. Hun lyttet til det jeg hadde å si og bad meg kontakte statsadvokaten som hadde saken. Jeg ringte så statsadvokat Martinsen. Han opplyste at han kjente «godt til saken mot meg og min person». Jeg fortalte hvorfor jeg ringte og spurte om han mente at disse opplysningene var relevante i saken mot politimannen. Martinsen mente (som jeg hadde ventet) at opplysningene var helt irrelevante.

Jeg vet som sagt ikke om denne politimannen er skyldig eller ikke. Men det opprører meg at rettsapparatet utviser en slik suveren arroganse og forakt for den loven den er satt til å forvalte. I min egen sak opplevde jeg både bevisforspillelse, mened og bevisforfalskning fra politiets side (noe som ble dokumentert).

På mandag kan enda en uskyldig mann bli dømt i Tinghuset i Bergen. Til tross for at det finnes bevis som kanskje kunne ha renvasket ham - i alle fall for ett av tiltalepunktene. Rettsapparatets oppgave er ikke å brenne den tiltalte, men å dømme den skyldige. Det er tragisk dersom aktørene i rettsapparatet enda ikke har forstått dette. Og det stiller spørsmålstegn ved om holdningene i POT bare var toppen av et gigantisk isfjell.

Til slutt vil jeg presisere at jeg ikke tar stilling til skyldspørsmålet i denne saken. Er mannen skyldig må han dømmes. Er han uskyldig må han frikjennes. Mitt poeng med denne pressemeldingen er å rette kritikk mot selve prosessen mot ham - i det bevis nektes fremlagt for retten.

Oppdatering 22. januar 1997


Advokaten til siktede kontaktet meg i dag på telefon, uavhenging av pressemeldingen, og var svært interessert i å vurdere videokassetten. Kassetten overlates derved til advokaten, og blir forhåpentlig brukt i rettssaken, til tross for statsadvokatens kategoriske avvising.

Oppdatering 8. februar 1997


Advokaten valgte å ikke legge frem videoen i retten.

Mannen ble dømt til 6 års fengsel, 1 1/2 år mer enn aktor la ned påstand om.