picture
Ta for eksempel strafferettsystemet: Politiet lyver rutinemessig i rettssalene. Og som om ikke det skulle være nok, presser de også vitner til å vitne falsk, de planter eller ødelegger bevis, - og de trakasserer og valser ned dem som hever røsten mot faenskapet! Dette er livsfarlig i et land med en kommersiell presse som nynner til Øystein Sundes "Smi mens liket er varmt" og tror at oppsøkende journalistikk er å følge med på Internett under dusjtimen i Big Brother.

Hæ! Hva i all verden er dette for tulling, tenker du kanskje nå. - Og jeg bebreider deg ikke. Vi er alle opplært til å tro og mene at Norge er et flott sted, et av de beste stedene i Verden. Så enkelt er det dessverre ikke. Norge skiller seg ikke fra andre land på annen måte enn at pressen ikke vet, eller i alle fall ikke trykker det de vet, om manglende rettsikkerhet, overgrep og tortur. Dermed vet ikke folk flest at politisk forfulgte i Norge ikke har det så svært annerledes enn politisk forfulgte i andre regimer. I Norge kan man mene hva man vil - og uttrykke det - så lenge det er politisk korrekt. Ibsens tema i "En Folkefiende" er ikke mindre aktuelt i dag enn det var da det ble ført i pennen. Og ytringsfriheten i samfunnet har ikke bedre kår enn i andre land.

Jeg har opplevd å bli uskyldig dømt i en straffesak på grunn av ukorrekte politiske meninger - til stående applaus fra lokalpressen i Bergen. Jeg har vært urettmessig forfulgt og trakassert av politiet. I denne prosessen opplevde jeg at min rettssikkerhet var totalt fraværende. Under rettssaken ble det avdekket (bevist) at politiet hadde begått mened, forfalsket bevis og forspilt bevis. Det ble også bevist at anklagene var provosert frem - og at anklagerne løy. I ett tilfelle ble jeg dømt til tross for at jeg hadde et 100% vanntett alibi (jeg var i en annen by - på en datamesse).

En bok jeg skrev om opplevelsene ble forkastet av et ledende forlag, formelt fordi den var for lang. De ville ikke tjene nok penger på å utgi den. Da boken senere kom ut på Ingar Holst Forlag, gratis på Internett, - var pressen lynraskt ute og prøvde å diskreditere den ved å kalle meg pedofil, med krigstyper på førstesidene. - Bergens Tidene kalte endog forlaget for pedofilt!

I Bergen Landsfengsel ble jeg stemplet som "vanskelig" (i det jeg nektet for at jeg var skyldig), og holdt i isolat i til sammen 8 av 15 måneder. Jeg ble sparket, slått, nektet mat, penger, såpe og toalettpapir - av de ansatte - og selvfølgelig mobbet for min homofile legning. Ved en anledning fant jeg hasj plantet på besøksrommet. 3 måneder før jeg ble løslatt ble jeg angrepet av direktøren i fengselet i en av lokalavisene. Under oppholdet som politisk fange i Bergen Landsfengsel oppførte jeg meg hele tiden behersket. Jeg truet ingen. Jeg brukte aldri makt. Jeg hevet ikke engang stemmen.

Jeg vet ikke hvorfor politiet i Bergen tok seg bryderiet med å sette i gang den lovstridige prosessen. Ett motiv kan ha vært at jeg var blant de første journalistene i Bergen som begynte å snakke om politivold, tidlig på 80 tallet.

Når jeg snakker om urett, snakker jeg med andre ord om noe jeg har førstehåndskjennskap til.

Men, la meg fortsette der jeg slapp, da du avbrøt. Politiet er altså langt fra så snille som de burde være. Og som de skal være i følge politiloven og politiinstruksen. Men politiet er bare en del av problemet. Akkurat som pressen. Det alvorligste problemet er hva som skjer i rettssalene i Norge. Det som sies tas f. eks. ikke opp på bånd, og blir heller ikke protokollført. Det betyr at det i ettertid i praksis er umulig å dokumentere hva som skjedde i en straffesak. Man kan, som meg, hevde at politiet løy. Men journalisten som var til stede sov (bokstavelig talt - antakelig betaler Bergensavisen for dårlig) - og saken blir rutinemessig henlagt dersom man, som meg, anmelder meneden til SEFO.

For å anke en gal avgjørelse, må man legge frem nye momenter. I mitt tilfelle er dette svært vanskelig, i det jeg allerede under straffesaken beviste at jeg var uskyldig. Men jeg kan ikke påvise dette nå, siden det ikke finnes noe referat fra hva som hendte, - bortsett fra en liste over hvem som vitnet. Hva de vitnet om fremgår ikke. Å komme med nye bevis - i denne typen saker, typisk opplysninger - er selvfølgelig også vanskelig, så lenge det ikke finnes noen oversikt over hvilke momenter som allerede er lagt frem. I tillegg til dette helt åpenbare problemet - å bevise hva som er presentert for retten i en sak - når det ikke finnes noe referat - så kommer det at lekdommerne, juryen, er mennesker som stadig kalles inn i straffesaker, og som slettes ikke representerer en tverrsnitt av befolkningen. Jeg ble f.eks. i hovedsak dømt av en jury fra landsbygden; slike steder der homofile mobbes til selvmord før de rekker å bringe skam over familien. Disse menneskene kan dømme eller frifinne helt etter magefølelsen - for de skal ikke svare annet enn ja eller nei. Noen begrunnelse gis ikke. I Norge blir man altså dømt uten at det dokumenteres verken hva som blir lagt frem av bevis og saksopplysninger, eller gitt noen begrunnelse for dommen. Resultatet er selvfølgelig en katastrofe for dem som siktes for noe, enten de er lovlydige eller ikke. Dvs,- de skyldige har en større sjanse enn de uskyldige til å frikjennes, i det den uskyldige opplever straffeforfølgelsen som et overgrep, og derfor ikke fremstår som like sympatisk som den skyldige, som gjør seg til for retten. Dette er også grunnen til at nesten ingen skyldige dømmes for voldtekt- mens mange uskyldige lider en slik skjebne.

Alt dette er velkjent. Hvorfor gjøres det da ikke noe med det? Svaret er todelt. På den ene siden trenger man ikke å gjøre noe med det, siden folk flest uansett gir blaffen. Vi har en markedsøkonomisk politikk i Norge, der man fremmer politiske saker som gir stemmer, - heller enn saker som har samfunnsmessig betydning. På den annen side vil man måtte innrømme feil dersom man tar rettsikkerhetsproblemene på alvor - og den norske staten gjør aldri feil. Statsadvokat og psykopat Walter Wangberg illustrerte det siste på en glimrende måte, da han ba Høyesterett avvise bumerangsakene fra Bergen fordi en dom ville svekke tilliten til politiet.

Jeg godtar ikke urett, og har dedikert et eget websted til rettsikkerhetsspørsmål. Tonen er røff; - dette er ikke fordi vi på liv og død vil provosere; men et genuint uttrykk for den frustrasjon jeg og andre føler for denne problematikken.