picture
Jeg ble i 1994 dømt til to års fengsel og 50 000 kroner i oppreisning, for å ha voldtatt en 12 år gammel gutt, og for å ha misbrukt en annen. I voldtektssaken ble jeg frikjent for den eneste seksuelle handlingen jeg var beskyldt for. I misbruksaken ble jeg dømt for å ha misbrukt en person i en uke i Bergen, til tross for at jeg var i Oslo på en datamesse i dette tidsrommet. Rettssaken var med andre ord en farse. I dag vet vi at slike justismord skjedde relativt hyppig på den tiden. Jeg opplevde en rekke overtramp og overgrep fra staten i denne prosessen, og senere mens jeg sonet fengselsstraffen. Politiet isolerte meg i en måned uten lov og dom. Jeg ble bl.a. isolert i politikjelleren i Bergen i 7 dager, noe som i dag betraktes som tortur. I tillegg ble jeg utsatt for en rekke trusler, et ekstremt psykisk press, og altså et justismord. I Bergen fengsel satt jeg isolert halvparten av soningstiden, fordi jeg på prinsipielt grunnlag nektet å godta straffen. Jeg ble i perioder nektet mat, toalettpapir og såpe. Dette til tross for at jeg kun gjorde passiv motstand, og aldri engang hevet stemmen hverken mot innsatte eller ansatte.

50 000 kroner kan virke som et bagatellmessig beløp i erstatningssammenheng, og i alle fall samenlignet med de andre opplevelsene mine. Og det er det da også, rasjonelt sett. Jeg kunne imidlertid ikke betale disse pengene. Det stod krystallklart for meg fra det øyeblikk jeg hørte om dem. Det ville være som å betale belønningen for de falske anklagene fra min egen lomme. Det ville være som å innrømme skyld. Før dommen ble rettskraftig solgte jeg derfor bilen og leiligheten, og jeg gav bort eller ødela alle eiendelene mine. De siste tusenlappene jeg hadde på meg da jeg ble slept i fengsel, brente jeg på toalettet i en ventecelle. I de 9 årene som har gått etter jeg ble løslatt, har jeg ikke hatt betalt arbeid eller hevet trygd eller sosialstønad. Å betale erstatning for noe jeg ikke har gjort er uhørt. Jeg er villig til å drepe, eller til å dø, før jeg betaler en eneste krone! Det samme gjelder restskatten myndighetene har diktet opp; dels for penger jeg ikke tjente mens jeg satt i fengsel, og dels for penger jeg aldri har tjent siden.

I dag sitter jeg på relativt tung kompetanse på internetteknologi. Mange at de mest kjente nasjonale og internasjonale bedriftene bruker programmer eller programmoduler jeg har skrevet. Det amerikanske forsvaret har tre ganger bedt om å få bruke et av programmene mine. Jeg måtte true med rettssak for å tvinge en aktør i den amerikanske atomvåpenindustrien til å slutte på bruke det samme programmet. Jeg har uoppfordret blitt tilbudt en rekke jobber på tre kontinenter. Motviljen mot å betale disse symbolske 50 000 kronene gjør at jeg i dag gir avkall på en høy lønn, med alle de bekvemmelighetene en slik lønn gir, herunder et eget sted å bo.

Jeg er ikke noe typisk eksempel på de som ikke "gjør opp for seg" etter en dom. Men jeg er neppe alene om å mene at å betale erstatning for forbrytelser man ikke har gjort, eller forbrytelser som ikke engang har skjedd, er et fullstendig urimelig. Denne delen av virkeligheten har til nå vært totalt fraværende i media når det gjelder årsakene til at "kriminelle" ikke gjør opp for seg. Der er ikke engang noen synlig debatt om slik "oppreisning", eller andre former for tilleggsstraff, i det hele tatt er hensiktsmessig.

Jarle Aase
Dårlig betaler