picture
  • Pothographer: jgaa
Det hele startet, såvidt jeg har lest, med at en 15 år gammel gutt traff en annen, jevnaldrende gutt på nettet. De to avtalte å treffes i Bergen sentrum. 15-åringen fikk panikk da det viste seg at den «jevnaldrende» kameraten var en godt voksen mann. En mann som ville ha gutten med på hotellrommet sitt. Gutten ringte politiet i smug, og da politiet litt senere banket på hotelldøren ble de mildt sagt overrasket over å finne en av sine egne kolleger der. Politimannen ble arrestert og senere varetektsfengslet. Pressen både i Bergen og Oslo mente at historien hadde «stor almen interesse», og har siden boltret seg i den. Den siste serien av artikler handler om at mannen skal ha hatt kontakt med gutter i Romania og Brasil, som han etter politiets oppfatning da nødvendigvis må ha «misbrukt»..

Pressen og p-ordet


Det er mye å si om pressens maniske bruk av p-ordet. I utlandet er det da også skrevet atskillige bøker om emnet – altså, ikke [bare] om p-ordet, men om pressens omgang med det. Noen av bøkene kunne med fordel blitt lest av norske journalister. Det kunne lært dem å bæsje litt mer diskret på leggene sine. For å ta det helt opplagte først – en mann som inviterer en 15-åring på hotellrommet er neppe pedofil. En normalt utviklet norsk 15-åring er ganske enkelt kommet alt for langt inn i puberteten til å interessere folk som tenner på det pre-pubertale. Men dette er en helt vanlig feilslutning hos pressen. De vet at p-ordet /selger/ - og dermed beskriver de gjerne alle som liker noen under den seksuelle lavalderen med p-ordet. At rundt 100% av norske menn dermed kan defineres med ordet bekymre hverken «journalistene» eller dem som sluker sludderet deres. Å kalle politimannen for «pedofili» fordi han prøver seg på en 15-åring er altså bare tull. Man kunne kalt ham pederast, soper eller homse – men ikke pedofil. Og man kan selvfølgelig kalle ham en drittsekk, når han utgir seg for å være en guttunge på nettet – og bruker denne falske identiteten til å sjekke opp en ungdom. Men at han er en drittsekk er allerede yrkesvalget hans en god indikasjon på. Det er ikke noe nytt at purk oppfører seg som svin. Jeg minnes Kripos' sjef for sedelighetssaker (mannen som importerte SRA-hysteriet til Norge) som senere ble fersket i naboens busk mens han prøvde å videofilme naboens nakne, mindreårige datter. Eller den dagsaktuelle puken i utlandet som prøvde å bortføre en norsk modell. Jeg har selv opplevd en eldre mann som utgav seg for å vært en 16 år gammel gutt da jeg var på den alderen. Det var ubehagelig – men det var ikke noe «overgrep». Det er en del drittsekker i verden, og man må ganske enkelt lære seg å gjenkjenne og håndtere dem. Mange avslører seg gjennom yrkesvalget (purk og høyreside-politikere virker overrepresentert både i Norge og i utlandet), men ikke alle. Og uansett hva høyreside-politikere og enda mer fascistiske feminister forkynner, så kan ikke dette problemet løses av samfunnet. Det kan bare løses ved å lære mennesker sunn skepsis.

Homser og heksejakt


Jeg har en ekkel følelse av at fordommene og hetsen mot homser har tatt en ny form. I stedet for å slåss åpenlyst mot homser, ser det ut som en del verdikonservativt grums i skjæringspunktet mellom det mørkeblå og det brune, nå later som de sloss mot «pedofile». Ved å endre litt på retorikken får man positiv oppmerksomhet, spalteplass og til syvende og sist penger. Omtrent som genistreken da «Kristelig Medieforum» opprettet «BarneVakten». Det ville vært utenkelig for kvinnelige journalister på venstresiden å sitere «Kristelig -hva-som-helst» hver gang de trenger et raskt sitat om barn og unge – men når de kristne tar religionen ut av navnet sitt fungerer det fint.
Politifolk er veldig ofte mennesker med beskjeden allmennkunnskap, stor autoritetstro, kort utdannelse og lav intelligens. Om man er autoritetstro eller frihetselskende er langt på vei bestemt av genene. Det samme gjelder anlegg for intelligens. Politifolk er altså i stor grad mennesker med, hva jeg vil kalle, et genetisk handicap. Det er en «type» mennesker som i et historisk perspektiv har mye på samvittigheten. Nå skal man ikke gjøre individer i en gruppe ansvarlig for hva andre, med lignende anlegg har gjort tidligere. Men man kan betrakte gruppen med en sunn skepsis. Og jeg reagerer på at nær sagt alle de store p-sakene i Norge og internasjonalt handler om homser. Dette til tross for at homsene er en minoritet, også blant pedofile. Om man ser på antall innlegg, eller nettrafikk med relevans for pedofile, vil den homofile biten nesten alltid ligge på rundt 10% og nedover. Det betyr at for hver «homofil lommemann», burde det finnes rundt 10 heterofile lommemenn. Og for hver purke-homse som lurer med seg 15 år gamle gutter, burde det finnes minst 10 purke-griser som tukler med mindreåringe jenter. Hvorfor får nettopp denne saken så stor oppmerksomhet? Kan det tenkes at purke-kollegaene er voldsomt provosert, ikke av mannens tilbøyelighet for løgn og mindreårige, men heller hans preferanse for eget kjønn?

Barnesex-industrien


Hva skjedde med 15-åringen som fikk panikk i Bergen? Jo – han fikk jobb i barnesex-industrien. Dette er en liten, men voksende industri i Norge. I utlandet er den derimot veletablert. Særlig i USA, hvor ti-tusenvis av «psykologer», sosialarbeidere og selvutnevnte autoriteter jobber for å bekjempe et «gigantisk» problem med «utnyttelse av barn». Et problem de selv er flinke til å både definere og tallfeste ovenfor pressen, ofte ved å bruke en metode som kalles «tenk på et tall». (FBI etterforsket for noe år siden barnesex-industriens påstand om at 2 millioner barn ble utnyttet til prostitusjon og barneporno – i USA alene. Etterhvert som man nøstet opp påstanden, fant man at «metoden» som stort sett ble benyttet var «tenk på et tall en annen har funnet på og doble det». Interessant nok har tallene 1 og 2 millioner barn bitt seg fast i norske venstre-orienterte journalisters fluehjerner, og dermed dukker tallene stadig opp).
Men det er sant at barn utnyttes. Av barnesex-industrien. Noe skal man tross alt tjene penger på, og det heteste akkurat nå er å rettsforfølge barn som lager «barneporno» ved å ta bilder av seg selv og sender det til jevnaldrende venner. Som du forstår har jeg en litt annen oppfatning av hva som er barnesex-industri, enn Dagbladet har.
15-åringen jobber altså i denne, i mine øyne, tvilsomme bransjen. Og det er som ansatt i denne vekstnæringen han en dag skal vitne mot den løgnaktige eks-purken i retten. Han har, bokstavelig talt, gjort en karriere ut av «overgrepet» sitt, uten engang å være utsatt for noe overgrep.

Politiets virkelighetsperspektiv


Jeg har, dessverre får jeg vel si, litt erfaring med politifolks tolkning av verden. Kort oppsummert fremstår politifolk som svært enkle sjeler. Dersom en mann omgås mennesker under 16 år sosialt, så puler ham dem. Punktum. Vennskap er et helt ukjent begrep. De seneste overskriftene i saken handler om politimannens kontakt med gutter i Romania og Brasil. Han har visstnok fortalt en venn at han har truffet noen gutter, og dermed er det jo åpenbart hva han har gjort med dem. Eller /mot/ dem, om vi velvillig bruker moralfascistenes egen retorikk.
Jeg er åpen homse, og jeg har aldri lagt skjul på at jeg liker enkelte unge gutter. Jeg har skrevet en bok om det. Men det betyr ikke at jeg knuller alle guttene jeg blir kjent med. Min fascinasjon for gutter er først og fremst av sosial karakter. Den manglende knullingen har imidlertid ført til mye forvirring og frustrasjon hos politifolk både i Norge og i utlandet. Siden de ikke har noe begrep om vennskap, har de «etterforsket» en haug slike vennskap opp og ned, overbevist om at min verden nødvendigvis må være like kynisk og kald som deres egen. Og når man ikke har noe begrep om vennskap, så virker nok relasjoner mellom en mann og en gutt (eller jente) veldig suspekt.
Det pussige er at pressen videreformidler politiets underlige oppfatninger helt uten noe kritisk filter. Det er ikke umulig at de i dette [purke-] tilfellet har rett – siden mannen tross alt var purk. (Om han faktisk er skyldig, og har kommunisert sine lovbrudd åpent, uten å bruke kryptering eller annen beskyttelse vitner det i så fall om en veldig naivitet – men igjen, han var tross alt purk). Det betenkelige er at «journalistene» i Norge elsker å leke mikrofonstativ i slike saker. Og om de liksom skal hente inn noe «korrigerende» informasjon, så sørger de for å bruke medieklovner som Staff – som riktig nok kan si fornuftige ting, men som bevisst gjør det på en måte som skaffer ham maksimal oppmerksomhet i rampelyset (med trykk på /ramp/).

En annen sak som jeg ikke skal gå nærmere inn på her er hvordan mange barn faktisk har det i land som Romania og Brasil. Hvorfor er det en sånn fantastisk forbrytelse å bry seg om barn som lever forferdelige liv? Jeg traff en 18 år gammel gategutt i Romania i fjor vår. Han hadde levd på gaten siden han rømte fra et barnehjem som 12-åring. Han fortalte om mye, og det var ikke prostitusjonen han hadde bedrevet som plaget ham. Pussig nok hadde han et langt bedre forhold til homser enn han hadde til politiet. I en verden full av urettferdighet og vold, der utallige barn lever i et helvete vi knapt kan forestille oss – er det /sex/ vi på død og liv skal skjerme dem for – kanskje er det eneste kortet de har på hånden for å komme seg /bort/ fra vold og forsømmelse (neglect) – forhold som [i motsetning til sex] faktisk /er/ skadelige for barn. Jeg kunne skrevet mye om dette, og det skal jeg gjøre, men ikke i kveld.

Konklusjon


Jeg mener ikke at man skal kjønnskvotere p-sakene i media. Jeg mener heller ikke at det er bedre eller verre med heterofile p-forhold. Poenget mitt er at krefter som tidligere slåss åpent mot «umoral» i form av homofile, nå bruker p-hysteriet som skalkeskul for å fortsette med akkurat det samme som de alltid har holdt på med. Det må de gjerne gjøre. Men man bør være våken for hva som skjer – særlig når den «kritiske pressen» er inne i en dyp tornerose-fase.