picture

Det siste halvårer har det haglet med dårlige nyheter fra hele verden. Enhver form for frihet er under press fra maktkåte myndigheter, pengegriske bedrifter, lobbyister, og alt annet fra jesusjunkier til feministpøbelen. For en tid siden sprakk en nyhet om at Storbritannia ville montere overvåkingskameraer i soverommene i private hjem. «Nyheten» var satt på spissen, men reaksjonene var foruroligende aksepterende. I USA tvang en skole på elevene en laptop med innebygget web-kamera. Kameraene kunne skrus på (via Internett) av ansatte på skolen, og de /ble/ skrudd på, for å spionere på hva elvene foretok seg hjemme på soverommene sine. Reaksjonen på denne nyheten var enda mer foruroligende - en rekke mennesker mente at dette var fullstendig uproblematisk.

Boken 1984 er ikke lenger en advarsel om et ekstremt terrorregime - det virker som stadig flere politikere og maktmennesker bruker den som en lærebok i statsforvaltning. Og det er åpenbart at de som forvaltes, ikke har lest boken. Jeg har blitt såpass demotivert av alle de negative nyhetene at jeg ikke har orket å engasjere meg. Dermed har bloggen min ligget brakk en stund.

Men så, i forrige uke kom gladnyheten! Det finnes fortsatt rettferdighet i verden. Lørdag feiret jeg Den Glade Begivenheten med champagne, sånn seg hør og bør, når purk får som purk fortjener. Så, til alle forfulgte, alle undertrykte, alle politiovergrepsofre i hele landet - skål!

(Jeg vet at en del mennesker, og da, ikke veldig overraskende,  særlig purk, er provosert over at jeg har gjort det til en tradisjon å feire politidrap. Men det er den rettsløses privilegium. Og selv om jeg, såvidt jeg vet, er den eneste som tør å si offentlig at jeg feirer disse hyggelige begivenhetene, så er jeg langt fra den eneste.)