picture
De fleste europere innser at barn har seksualitet. For 30 år siden mente mange at barna burde få det utløp de selv ønsket for denne seksualiteten. I alle fall inntil hysteriet fra USA vellet innover de europeiske parlament. For i USA mente aktivister for det som senere er blitt kjent som "overgrepsindustrien" at millioner av amerikanske barn ble traumatisert eller drept av pedofile menn. Så mange som halvparten av amerikanske barn skulle være ofre for seksuelt misbruk, i følge de mest fanatiske aktivistene, Mer "moderate" anslag (som faktisk oppnådde en ganske allmenn aksept) var 1/4 av barna. Med en slik epidemisk utbredelse av seksuelt misbruk var det åpenbart behov for sterk lut. Lovverket ble derfor skjerpet voldsomt. Og aktivister i Europa mente å vite at det neppe sto bedre til her.

En rekke selverklærte "spesialister" dukket opp, og skapte seg en karriære ved å enten avdekke seksuelt misbruk, eller ved å opptre som kursholdere i slike øvelser. Leger, politifolk, dommere og ikke minst psykologer lot seg rive med - også i norge. I Bergen fikk vi Tove Lian Mathiesen (som nå er sjef ved volds og sædelighetsavsnittet i bergenspolitiet), og Atle Ingebriktsen på Øvsstunsenteret (som senere startet sin egen barnevernsinstitusjon på Kvamskogen). Men også ellers i Norge dukket det opp mange mennesker som mente å "kunne avdekke seksuelt misbruk". En stund var "fortrengte minner" det heteste området. Mange psykologer spesialiserte seg på å få ungdom og voksne til å "huske" incest i de tidige barneårene - noe som selvfølgelig raserte mange familier. For noen var det nok terapautisk positivt å få en forklaring på de emosjonelle problemene som førte dem til psykolog i første omgang - men for mange ble psyken verre etter disse "avsløringene". De identifiserete seg med offerrollen, og utviklet lydig de symptomer man forventet av ofre for incest. skepsisen til disse "fortrengte minner" var imidlertid utbredt - og da det lyktes å innplante falske minner i mennesker i kontrollerte forsøk - ved bruk av de samme teknikker disse "spesialistene" benyttet, innså man at det i hovedsak var snakk om falske minner. De ti-tusener av fedre og bestefedre i vesten som var dømt for incest etter slike "fortrengte minner" var i hovedsak helt uskyldige.

Andre, som Øvsstunssenteret i Bergen, gjorde det til en spesialitet å finne "overgriperen" til de barna de fikk inn med psykiske problemer. Der i gården hadde man en klokketro på at de aller fleste psykologiske problemer hos barn skyltes seksueslt misbruk. Jeg ble selv et av ofrene for Øvstunssenterets "ekspertise". I Bjugn fikk overgrepsindustrien i Norge tilsynelatende sitt banesår. Folk flest innså at "ekspertene" i slike overgrep var alt annet enn eksperter. Selv om noen "fagmiljøer", som Øvsttunsenteret, (og sædelighetsavsnittet i bergenspolitiet) holdt det gående lenge etter Bjugnfadesen - fikk de ikke det samme grep om opunionen som deres forbilder i USA. Hysteriet i Norge tar derfor ikke fullstendig av, bortsett fra i enkelte feministiske miljøer, gjerne sentrert rundt krisesentrene. Og selv i dette miljøet mente de fleste at barna burde få lov å utforske seksualiteten sin seg imellom.

Nå er dette i endring. I USA møtte ikke overgrepsindustrien noe nederlag tilsvarende Bjugn. Man gikk riktignok på mange tilsvarende fadeser - men man maktet å opprettholde idéen om at barna hele tiden var omgitt av livsfarlige menn som brukte djevelsk kløkt for å komme i trusene på barna. Ti tusener av amerikanere ble sendt i fengsel. En mann måtte sone to år for å kysse en gutt i nakken - en handling vi i Norge neppe engang ville tillagt noe seksuelt motiv. Overgrepsindustrien vokste seg stor og mektig - og som alle andre industrier møtte den et metningspunkt. En nye fiende var nødvendig. Og den nye fienden ble mer skremmende enn noe en forelder kan forestille seg: barn som seksuelle overgripere! For hvordan kan man beskytte barna sine mot overgripere som ser ut som helt alminnelige barn?

Mens barns seksuelle lek de siste 40 årene stor sett har vært akseptert (bortsett fra i strengt religiøse kretser - der onani forstatt er fy-fy) blir leken nå omdefinert som seksuell vold. Barn leker ikke lenger doktor. De forgriper seg på hverandre. I USA dømmes barn ned i treårsalderen nå til terapi som seksuelle overgripere! Barn i prepubertet slepes i store antall inn i rettssalene, hvor de, vettskremte og i håndjern, fremstilles for dommerne og tildeles fordømmelse, opphold i institusjoner og terapi. Overgrepsindustrien vinner frem med sin argumentasjon om at barn ikke har seksualitet - og at de seksuelle handlnger de _begår_ mot andre, må være inspirert av noe som tidligere har blitt begått mot dem, enten av andre barn, eller av voksne. Alt er med andre ord tilrettelat for en ny, stor heksejakt. Og tilretteleggingen er skremmende analog med senmiddelalderens heksejakt.

Selv om folk flest i Norge fortsatt mener at barn har sin egen seksualitet - og langtfra inbiller seg at sex barn imellom automatisk er "seksuell vold", så har det nye fiendebildet fra USA desverre slått rot i noen miljøer i Norge. Det første vitnesbyrdet om dette, som jeg har fått med meg, er en artikkel i Bergens Tidende der en mor tar fullstendig av etter å ha fersket den ni år gamle sønnen sin sammen med en jevnaldrende gutt. Denne utviklingen er veldig skremmende. Det er dokumentert at det er omgivelsenes reaksjoner som påfører de fleste traumer etter "seksuelle overgrep" mot barn - noe som betyr at dersom omgivelsene (les: foreldrene) tror at seksuell aktivitet mellom barn er seksuell vold - så er det en signifikant sjanse for at disse barna vil utvikle slike symptomer (som igjen vil bli oppfattet som et bevis for at "omgivelsene" hadde rett). Mellom linjene i BT leser jeg at fagmiljøene ikke ser på sex mellom 9-åringer som noe problem. Men dette kan endre seg så snart de første selvutnevnte "ekspertene" på slike "overgrep" makter å etablere seg her hjemme. Kvasivitenskapelig dokumentasjon på "alvorligheten" finnes allerede i bøtter og spann i USA. Akkurat som det gjør om "pedofile overgripere" eller de mange millioner barn som ble ødelat av barnepornoindustrien i USA på 70-tallet (noe politimyndightenene i USA senere avdekket som rent sprøyt!).

Jeg vil på det varmeste anbefale deg å lese Jan Guillous glimrende bok fra 2002, "Heksenes forsvarere". Den setter dagens hendelser i sitt rette historiske perspektiv.