Et misvisende navn

Den såkalte "lommemannen" har fått sitt noe misvisende navn ved en ganske sær opptreden. Han oppsøker unge gutter og spør om de kan hjelpe ham å finne noe i lommen hans. Etter det guttene har fortalt, var der visst ikke noen lommer - og dermed fant de stort sett bare mannens lem. Patetisk vil nok mange mene.

Politiets innsats

Det mente åpenbart også de mange politifolkene som fikk saken i fanget. Saken ble ikke prioritert. Det er i alle fall det politiet i ettertid har gitt som begrunnelse for at mannen kunne holde det gående i årevis uten å bli forstyrret av dem.

Nå kjenner ikke jeg alle detaljene, men etter det lille jeg har fått med meg, ser det ut som pressens interesse for saken har trigget enkelte politikere, som har kastet seg på toget i et håp om at noen skal tro at de er handlekraftige. Eller kanskje til og med at de er opptatt av barns velferd osv. (*gjesp* - har vi ikke sett denne forestillingen før?). Siden det er enklere å vise tiltakslyst i en sak som dette - enn ved å faktisk gjøre noe nyttig - har politiet fått beskjed om å fakke fyren, koste hva det koste vil. Ut i fra omstendighetene skulle jo det se ganske overkommelig ut. Man står tilsynelatende ovenfor en manm som er helt i sine drifters vold - en reisende i blotting - som følger den samme enkle oppskriften igjen og igjen, omtrent som en viljeløs tvangshandling. De fleste vil oppfatte mannen som en idiot. Idioter er sjelden særlig vanskelige å fakke.

Den store høstjakten 2006

Sommeren 2006 overtok Kripos (eller hva de nå kaller seg for tiden - Kripos har skiftet navn noen ganger de siste årene, noe organisasjoner gjerne gjør når ting går dårlig og man vil skape et inntrykk av det motsatte) saken. Nå kom de "ekte" politifolkene på banen. Lendsmenn og politibetjenter kunne gå tilbake til de oppgavene de var kvalifisert for, mens proffene viste hvordan man fakket slike eklinger. Avisene frydet seg. Dette var godt stoff. Og kripos solte seg selvfølgelig i all oppmerksomheten.

Ukene gikk, uten at noen slemming ble arrestert. Kripos atydet at det var snakk om et nøysommelig arbeid, men at de nok skulle få fakket fyren om ikke så lenge.

Personlig syntes jeg det var tåpelig å bruke såpass mye ressurser på en idiot som reiste land og strand rundt for å vise frem tissen sin. Det var sikkert en ubehagelig opplevelse for foreldrene til disse guttene som fikk ta på en voksen manns pikk - men neppe særlig traumatisk for guttene. Noe som understrekes av den øredøvende tausheten fra kriseprykiaterne. De slynger seg vanligvis mellom avisspaltene som en Tarzan i Jungelen, når de lukter et "traume" - ivrig etter å fortelle hvor viktig profesjonen deres er (til tross for at det fra et vitenskapelig ståsted visstnok er tvilsomt om krisepsykiatrien hjelper noen - tvert imot, skal man tro noen undersøkelser).

Idioten var altså ikke så lett å fakke likevel. Kripos fikk ikke til noe mer enn late lendsmenn og inkompetente betjenter omkring på politikontorene.

Moduskandidater

Kripos lot selvfølgelig som om de hadde kontroll, og satte stadig større ressurser inn i "jakten". Et av tiltakene var å sjekke opp 160 såkalte "moduskandidater". Dette er en vanlig fremgangsmåte i saker der man står bom fast. I drapssaker har den vist seg veldig nyttig - i alle fall om man ser bort fra trivialiteter som om de dømte faktisk er skyldige. "Moduskandidater" er typisk folk som er dømt tidligere, og som dermed har lav troverdighet og stor sjanse for å bli dømt på ny. Klarer politiet å finne en "moduskandidat" som har vært på samme sted som "lommemannen" noen få ganger, så er sjansen stor for at han vil bli dømt nord og ned. Han er jo "pedofil" (siden han er moduskandidat), og det er klart han lyver for å slippe unna. Gråter han når han dømmes, er det bare enda et bevis for at han er skyldig. Sitter ha med steinansiket er selvsagt det også et bevis. Ja - uansett hva en slik "moduskandidat" gjør eller sier etter at han er siktet - så styrker det bare saken mot ham. Dette vet Kriops.

Bergenspolitiets innsats i dugnaden for å grave frem et tilstrekkelig antall "moduskandidater", var meg. Det er ganske interessant. De leter etter en fyr med en alderspreeferanse mellom 6 og 12 år. Min preferanse er 12 - 60 år. De leter etter en person som er 1.70 - 1.80 cm høy. Politiet målte meg til 193 i Juli 2006. Bildene fra overvåkingskameraene viser en meget slank person. På tidpunket da noen av disse bildene ble tatt, veide jeg 115 kg. Jeg har i det hele tatt ikke vært så slank som lommemannen de siste 20 årene. De leter dessuten etter en person som digger flyktige forhold - mens jeg er svært godt kjent for nøyaktig det motsatte. Når jeg liker noen, så liker jeg dem lenge. Den første forelskelsen varer gjerne 5 - 10 år. Og dette vet bergenspolitiet utmerket godt. Om de plukket ut meg kun som en "takk for sist", om de måtte fylle opp et visst antall "kandidater" og rett og slett ikke hadde så mange, eller om de virkelig er så inkompetente som det ser ut til, - det vet jeg ikke - men uasett havnet jeg på listen, og da måtte Kripos bruke skattepenger på å sjekke meg ut igjen.

Samtalen med Kripos

Jeg ble oppringt av en etterforsker i Kripos høsten 2006. Han var forsåvidt hyggelig og profesjonell, og lurte på om jeg hadde hørt om "lommemannen". Selvføgelig hadde jeg det. Aftenposten har jo stadig vekk skrevet om saken - lenge før det gikk opp for avisene i Bergen at dette var godt stoff. Han forklarte videre at jeg stod på listen over slike moduskandidater, og lurte på om jeg ville la meg avhøre "for å sjekke deg ut av saken", som han formulerte det. Jeg ville ikke det. Jeg forklarte at jeg av prinsipp ikke forklarer meg for politiet. Uansett. Han lurte på hvorfor. Jeg sa at forklaringen på det kunne hna lese om på hjemmesidene mine. Jeg gadd ikke å gå inn i noen diskusjon med ham. Han virket svært lei seg over dette, nesten litt fortvilet over at han da ikke hadde noen annen mulighet enn å kontakte sjefen min, for å finne ut hvor jeg hadde vært de siste årene. Jeg kommenterte det ikke. Han fortsatte og forklare at det jo tross alt var jobben hans å sjekke meg ut fra denne listen, og at det ville bli langt mer arbeid for ham, dersom jeg ikke ville hjelpe til. Jeg sa rett ut at det ikke var mitt ansvar at politiet valgte å angripe denne saken på en ekstremt ressurskrevende og lite effektiv måte. Nå ble han irritert, og bjeffet tilbake at han var fullt klar over at "lommemannen" kanskje ikke stod på denne listen. Han spurte igjen om jeg ikke bare kunne la meg avhøre. Jeg svarte nei. Han spurte om det var slik at jeg overhodet ikke snakket med politiet. Jeg kommenterte tørt at jeg faktisk snakket med ham nå. Han fortalte hvor vanskelig det ville være å finne ut hvor jeg hadde vært, uten min hjelp. Jeg sa at det var hans problem. Jeg hadde stort sett hatt med meg mobiltelefon når jeg reiste, og jeg reiste alltid under mitt virkelige navn - så det burde ikke være så vanskelig som han lot som. Han gjentok flere ganger at han nå ville bli nødt å snakke med sjefen min. Fjerde gangen fortalte jeg ham at jeg var sjefen min. Er du selvstendig næringsdrivende, spurte han forferdet - og opplyste om a han selvsagt kunne finne ut om jeg løy. Ja, bekreftet jeg.

Det siste han spurte om var om han kunne få litt DNA fra meg. Det kunne han selvfølgelig ikke. Og her er vel den egentlige årsaken til at bergenspolitiet satte meg på listen over lommemenn. De har lenge prøvd på det samme, uten særlig hell. De trodde vel at jeg ville bryte sammen når en av de "ekte" politifolkene fra Kripos (eller hva de nå heter for tiden) kontaktet meg. Synd. Det burde etterhvert ha trengt inn i sauehodene deres at jeg faktisk ikke bryter sammnen. Jeg lar meg ikke presse. Jeg rygger ikke en millimeter i noen retning ovenfor politiet, uansett om det er det korrupte bergenpolitiet, eller "Kripos", eller hvem det nå måtte være.

Jeg leste i Aftenposten noen uker senere at kun 2 personer fra lommelisten hadde nektet å samarbeide med politiet. Det er synd. De fleste som vet noe om politiet - inkludert tidligere politifolk - sier at det lureste man kan gjøre er å holde helt kjeft. Det gjelder særlig når man er uskyldig. For det er langt vanskeligere å konstruere en falsk indisierekke og falske bevis, når de vet lite. At jeg holdt kjeft da jeg ble arrestert i 1992, gjør at enhver som leser sakspapirene fra den gangen i dag, vil se at jeg ble uskyldig dømt i 1994. Forklaringene politiet la i munnen på "fornærmede" og "vitner", forandret seg nemlig dramatisk etterhvert som politiet kartla bevegelsene mine. Politiet dreit seg skikkelig ut da de fremskaffet en nydelig liten overgrepssak, og det viste seg at jeg faktisk var i Oslo på det tidspunktet det skulle ha skjedd i leiligheten min i Bergen. Hadde jeg forklart meg den gangen, ville jeg ikke hatt noen troverdighet når jeg i dag fortsatt hevder min uskyld.

Demonisering

Nå skriver vi slutten av Januar 2007. Lommemannen er fortsatt på frifot. Til tross for at Kripos altså har etterforsket 160 "moduskandidater", reist land og strand rundt og snakket med vitner, og for første gang i historien har åpnet en egen hjemmeside på nettet for en sak.

I dag lanserer Kripos en kampanje for å demonisere den litt patetiske idioten. For dersom Kripos ikke klarer å finne en litt patetisk idiot, så fremstår de jo unektelig som enda litt mer patetiske og enda litt dummere enn den de leter etter. Lommemannen er blitt et imageproblem for Kripos. Ergo må han relanseres som et monster. For det er jo langt vanskeligere å fange et monster enn en patetisk idiot.

De lover større ressurser og mer innsats - og minner egentlig litt om George W. Bush, når han lover mer av det som ikke virker for å løse et problem som han selv har skapt. Nå er det ikke politiet som har skapt lommemannen. Men det vil ikke overraske meg om de hadde hatt større hell om de etterforsket sine egne sædelighjetsetterforskere, enn allverdens "moduskandidater". For dersom lommemannen arbeider i politiet - så vil det forklare hvordan han så lett unngår å bli tatt - og han ville heller ikke være den første sædelighetsetterforskeren som var litt mer opptatt av slike ting enn stillingsinstruksen strengt tatt forlanger.

Men uansett om lommemannen er en purk eller ikke, så er det ikke vanskelig å gjennomskue motivene for den demonisteringen som nå skjer. Kripos har trodd de stod ovenfor en enkel sak som ville gi en pen PR gevinst. De har holdt en høy profil i media. Nå er saken i ferd med å bli et alvorlig imageproblem. Dermed relanserer de idioten som demon. Pressen synes slevfølglieg det er kjempefint - for pedofile demoner selger enda flere aviser enn pedofile idioter. Så gjenstår det å se hvor mange som lar seg lure av kampanjen - og hvor mange skattemillioner som blir svidd av for å løse dette imageproblemet de har kjørt seg fast i.