Gunnar Roland Tjomlid har i dag et høyst lesverdig innlegg i bloggen sin: "Er en som besitter barneporno nødvendigvis pedofil?". Det gjelder Nettavisen og norske avisers kreative bruk av p-ordet. Jeg sluttet å lese Nettavisen for 8 år siden, da de skrev løgner om meg, og nektet å rette dem under henvising til at de bare hadde klippet fra den kulørte ukepressen (nærmere bestemt Bergensavisen).

Det er heldigvis ikke bare jeg som reagerer på måten p-ordet misbrukes av mediene. At feministtidskriftet Dagbladet,  redaktør Bergos utlagte tarm Bergensavisen, og andre publikasjoner på dette nivået skriver som de har vett til, har jeg sluttet å reagere på. Men når selv ærverdige Aftenposten i fjor i artikkel etter artikkel sidestilte pedofile med kriminelle, og pedofili med kriminalitet, ble jeg så forarget at jeg sendte et leserinnlegg.

Det kom aldri på trykk.

Leserinnlegget har ikke blitt mindre aktuelt siden den gang, så jeg gjengir det her.

 

Når ble det straffbart å være pedofil?

Noen ungommer fortalte meg en dag om en pedofil mann. En mann de planla å lokke til et øde sted, for så å banke og rane ham. Jeg spurte dem hvorfor de ville banke og rane ham. «Fordi han er pedofil, selvfølgelig» svarte en av dem. «Det er ikke lov» forklarte en annen. Da jeg fortalte dem at det faktisk ikke er forbudt å være pedofil fikk de hakeslepp. Da jeg fortalte at de risikerte anmeldelse og straff om de gjenomførte planene sine, ble de enda mer overrasket. De var overbevist om at alle pedofile var lovlig vilt som fritt kunne bankes og ranes – også den aktuelle mannen som, såvidt man vet, aldri har hatt sex med en mindreårig.
Hvor har de fått denne idéen fra? Kan overskrifter som «Politiet har navnene til pedofile nordmenn», «Ber om åtte års forvaring i pedofilisak», «Jente (13) pekte ut mulig pedofil» eller «Pedofili-ring avslørt», for å sitere noen få av Aftenpostens nettutgaves egne overskrifter, ha noe med saken å gjøre?
Det er visstnok delte oppfatninger om pedofili er en seksuell legning eller en psykdom. I enhver annen sammenheng ville imidlertid det å likestille syke mennesker, eller en bestemt seksuell minoritet, med grove forbrytelser, vært  uhørt. I mange tilfeller også ulovlig.
De pedofile i Norge har ingen forening som ivaretar deres interesser i det offentlige rom. Når særinteressegrupper eller populister bruker pedofile som skyteskive, blir de hverken motsagt eller korrigert. Løgner blir sannhet og  påstander fakta.
Å være pedofil betyr bare at de tiltrekkes seksuelt (og som regel i enda større grad sosialt) av barn. Det er ikke et valg de har gjort. Det er ikke noe de kan velge bort. For å opptre lovlydig, må den pedofile avstå fra enhver seksuell kontakt med den han begjærer. Han får ikke lov å kanalisere seksualiteten sin bort fra virkelige barn ved hjelp av pornografi. Dette inkluderer «pornografi» i form av lettkledte barn som poserer uten å gjøre noe seksuelt, tegninger og oppdiktede historier. Den pedofile har såvidt jeg vet ikke engang lov å yttrykke sine egne seksuelle fantasier i tekst eller bilde. Man forlanger altså av den pedofile, intet mindre enn at han skal fortrenge sin seksualitet. Man forventer det samme av katolske prester. Til tross for sin tro, den stadige oppfølgingen fra en skriftefar og andre prester, sin høye sosiale status og annerkjennelse – vet vi at mange av dem slett ikke makter å overholde sølibatet. Men pedofile, som lever hele liv i redsel for å bli avslørt – kun for sine følelsers skyld – av dem forlanges det at de skal lykkes 100%. Belønningen er å måtte utholde daglig hån fra mediene. De skal tåle å være skyteskive for enhver aktivist som, i bytte for litt spalteplass, angriper pedofile. De skal tåle at høytstående politifolk snakker som om deres eksistens er en forbrytelse. Og dersom de er frekk nok til å ta kontakt med likesinnede, kalles det ikke selvhjelpsnettverk eller vennskap – men «pedofiliring».

Om jeg hevder at pedofile i dag demoniseres av Aftenposten, er det ikke engang en spissformulering. Noen av dem har kanskje gjort seg fortjent til det – men mange er, bortsett fra de spesielle følelsene, helt vanlige, lovlydige  mennesker. Jeg har flere pedofile venner. En stemmer SV. En annen FRP. En tredje AP. Utdannelse, yrke, interesser og intelligens varierer. Jeg har kun sett to fellestrekk: En forpint frustrasjon og fortvilelse over demoniseringen (noen av dem sammenligner den med jødeforfølgelsen), og beretninger om sterk mobbing i oppveksten.

Jeg har forståelse for at det er fristende å forenkle og tabloidisere. Ordet «pedofil» selger sikkert like godt som «orgie» og «sex». Men journalister bør være bevisst på at de demoniserer og mobber en minoritet når de bruker dette virkemiddelet. En minortitet som allerede er så forhatt og utstøtt i Norge at enkelte faktisk tror, helt bokstavelig, at det er fellingstillatelse på dem.


Jarle Aase
Homoaktivist, forfatter og dataspesialist