picture

Jeg er gammel nok til å huske Den kalde krigen. En av tingene vi som levde i «den frie verden» skuttet oss over, var det organiserte, obligatoriske angiveriet som hang som en tung skygge over de ulykkelige borgerne bak «jernteppet» - altså i Sovjetunionen. I dag kaller flere og flere Stoltenbergs Norge for en angiversamfunn. Det åpnes stadig flere egne telefonnummer der nordmenn kan angi hverandre. Og Kripos har fått sin egen røde angiveri-knapp i den mest utbredte «instant messaging»-klienten. Folk oppfordres til å angi alle slags store og små forbrytelser. Bankenes oppgave er ikke lenger å ta vare på pengene dine, men å holde øye med deg, i tilfelle du skulle prøve deg på «hvitvasking» eller annen styggedom. (altså, i tillegg til at bankene aktivt må sladre til skattemyndighetene om kontoene dine, er de også pålagt å leke politi og melde fra om alt som virker «mistenkelig»). Leger, psykologer og helsepersonell skal melde fra dersom de kommer over noe som kan indikere «overgrep» mot barn, og diverse andre forhold. (Med den logiske konsekvens at foreldre eller omsorgspersoner som har noe å skjule kanskje ikke løper til legen så snart barnet får litt feber). Nå snakker Stoltenbergregimet om å utvide angiverloven, slik at alle i hele landet blir pålagt å sladre til politiet dersom de hører noe som kan minne om vold i hjemmet hos naboen. Det vil effektivt stille Norge i klasse med de tidligere okkuperte Sovjetstatene.

Psykologer har som sagt en sladreplikt. Dersom en pedofil for eksempel har problemer med å holde fingrene sine unna forbudte beltesteder hos små barn, så har psykologen han eventuelt oppsøker plikt til å anmelde klienten sin dersom denne forteller om et pågående ulovlig forhold. Det høres jo logisk og fint ut - ikke sant? Dersom en psykolog får høre om et barn som blir traumatisert og ødelagt av et sadistisk monster, så hjelper han barnet ved å få en slutt på faenskapet, og sørge for at barnet får hjelp og behandling. Men vil en pedofil være så hakkende dum å fortelle psykologen sin om eventuelle pågående forhold, når hun vet at hun like gjerne kunne fortalt det direkte til onkel purkefaen? I think not. Loven vil altså i minimal grad føre til at myndighetene får kjennskap til «kriminelle forhold». Men den vil effektivt forhindre enhver «pedofil» med en tøddel av vettet i behold fra å oppsøke psykolog. Eller fra å snakke sant til psykologen om hun skulle bli tvunget dit. Så det lovgiverne har skapt, er en situasjon der mennesker som sliter med å kontrollere følelsene eller handlingene sine, ikke vil oppsøke hjelp. Konsekvensen av det er ikke så vanskelig å gjette seg frem til. Det blir litt sånn FRP -politikk (Vi vet hva som ser fint ut i babloidene, og går for det, selv om vi vet at det virker stikk motsatt av det vi later som vi vil oppnå).

Journalister og redaktører er de eneste i Norge som har en viss rett til å ikke sladre. Kildevernet gir en journalist mulighet til å intervjue stort sett hvem som helst om hva som helst -- uten å måtte angi kilden sin etterpå. (Og i de tilfellene der staten prøver å tvinge frem opplysninger fra journalister og redaktører, er det forventet at disse heller lar seg idømme fengselsstraff, enn å bryte tausheten).

I dag lærte jeg noe nytt. Forskere har ikke et kildevern tilsvarende journalister. Det betyr at om en forsker skulle komme over noe kriminelt i et intervju med en kilde, så er hun pålagt å angi kilden sin til onkel purkefaen, og til å senere vitne i rettsaken som et ordinært vitne. Dette virker ganske uforståelig på meg. En ting er at for eksempel kvinner som slår mennene sine ikke vil oppsøke psykolog - siden psykologen da er pålagt å leke politi og anmelde henne. Men skal man ikke engang kunne forske på slike kvinner? For det er den eneste logiske konsekvensen av det manglende kildevernet. Kvinner som slår mennene sine, menn som slår kvinnene sine, bifile som slår både kvinnene og mennene sine - ingen av disse vil kunne forventes å snakke sant til en eventuell voldsforsker. Dermed vil myndighetene heller aldri få noe konkret informasjon på bordet om slike forhold - annet enn tall og «fakta» som diverse anti-voldsaktivister finner på når de vil profilere seg i VG og blabladet i håp om at regjeringen vil drysse litt (mer) penger på dem, samt en kriminalstatistikk som vil inkludere en enorm feilrate i forhold til falske anmeldelser (falske anklager om vold og seksuelle overgrep dukker for eksempel nesten rutinemessig opp i vanskelige barnefordelingssaker).

Dette er en høyaktuell problemstilling for min del. Jeg ble for noen dager siden kontaktet av en student ved UIO som skal skrive en master-oppgave om pedofile. Jeg definerer meg ikke som pedofil, men det er ingen hemmelighet at diverse aviser i Bergen gjør det, og heller ikke at jeg har hatt følelser i den retningen. Ut fra kriteriene til denne unge forskeren, kommer jeg klart inn under målgruppen hennes, og jeg har takket ja til å delta. Men kommer jeg (og andre) til å si hva jeg/vi egentlig mener? Kan jeg (helt hypotetisk) beskrive et erotisk ladet vennskapsforhold (om enn aldri så platonsk) til en mindreåring gutt, til denne forskeren, uten å risikere å bli innkalt til politiavhør om «saken»? Det er noe jeg må tenke grundig gjennom før jeg lar meg intervjue. Hvor langt er jeg villig til å snakke, uten å sette både henne og meg i en vanskelig situasjon? Angiverloven er naturlig nok noe også hun må ta høyde for når hun legger opp strategien for intervjuene sine. Det betyr at hun for eksempel ikke kan spørre pedofile (eller andre som har en viss interesse for mindreårige) om de har pågående forhold med mindreårige, eller om de prøver å etablere seksuelle forhold med mindreårige. Noe det ville vært uhyre interessant å vite noe om. Man må anta at mange av intervjuobjektene hennes vil være helt ukjente for politiet, og dermed utgjøre et helt annet utvalg enn dem kriminalomsorgen arbeider med. Denne loven vil i praksis neppe avsløre kriminelle forhold, ganske enkelt fordi forskere ikke har noen interesse av å leke politi. Og de som det forskes på har selvfølgelig ingen egeninteresse av å avsløre ting som kan gi dem problemer med onkel purkefaen. Dermed er lovens viktigste effekt å avskjære forskere fra å forske på potensielt straffbare forhold, og å garantere at de forskerne som likevel prøver, ikke vil få ærlige svar på spørsmålene sine.