26 november 2007 fikk jeg en epost. Vedlagt lå innkalling til en «konkurrsak» ved Bergen tingrett tre dager senere. Hordaland skattefutkontor sto bak. De mente at jeg skyldte dem 115 932 kroner i moms. Det var – og er – jeg, uenig i.

Jeg opplevde denne saken som enda et rettsovergrep i en lang og ubrutt rekke av rettsovergrep mot meg. For her er det ikke snakk om snusk. Eller om manglende betalingsevne. Jeg kunne når som helst ha betalt de knapt 116 000 kronene om jeg ville – det er tross alt ikke snakk om mer enn en drøy månesdinntekt for meg, i en brukbar måned. (Jeg hadde to månedsinntekter på drøyt 100 000 i 2007.)

Som så mye annet i min livssituasjon i dag, går denne historien tilbake til justismordet i 1994, der jeg ble dømt til fengsel og 50 000 kroner i «erstatning» for ting som aldri har skjedd. Fengselsstraffen kunne jeg ikke slippe unna, men jeg solgte, gav bort eller ødela alt jeg eide for å unngå å betale en krone av «erstatningen». Det er et standpunkt jeg aldri har tvilt på eller revurdert. Å dømme en uskyldig er det verste overgrepet Norge kan begå mot en innbygger. Jeg ble veldig sterkt preget av hendelsen, som i motsetning til mange justismord, ikke kan bortforklares som et hendelig uhell. Juryen som dømte meg må ha visst hva de gjorde. Det gjør kjennelsen deres og den følgende dommen ekstra motbydelig, og naturlig nok min reaksjon desto sterkere. Jeg følte meg utstøtt av samfunnet, først og fremst for mine meningers og følelsers skyld – og ikke for mine handlinger, slik jussen forutsetter. (Jeg ble ikke bare offer for et justismord, men også for en kriminell handling, begått av domstolen). En annen ting som først forbauset, og senere forarget meg, var den totale ansvarsfraskrivelsen jeg møtte hos alle instanser og personer i «rettsapparatet». Hver enhet hadde ikke noe som helst ansvar for helheten, men kun for sin lille bit av prosessen, og knapt nok det. Senere har jeg lest akademiske bøker som berører denne problematikken, bl.a. «Ondskapens filosofi» og «Juss som retorikk», men i 1994 ble jeg bare avfeid med en holdning som om jeg var det eneste vesenet på jordens overflate som så noe slikt. Jeg ble selvfølgelig svært provosert, og jeg løste ansvarsfraskrivelsen ved å stille alle som arbeider i «systemet» kollektivt ansvarlig for uretten «systemet» hadde begått mot meg. Jeg har beskrevet opplevelsene mine i Bergen fengsel i 1994 – 95 i en annen artikkel på hjemmesiden min – et helvete som ikke hører noen steder hjemme, og som ikke akkurat dempet de posttraumatiske stressreaksjonene mine. Jeg utviklet forøvrig mange av de samme overlevelsesstrategier og psykiske skader i Bergen fengsel, som det man typisk finner hos personer som har opplevd grov og vedvarende tortur i den tredje verden. Jeg konstaterte at jeg var rettsløs. At politiet fritt kunne konstruere eller ødelegge «bevis» som de måtte ønske. At en jury kunne si nei til den eneste seksuelle handling jeg var beskyldt for, og samtidig dømme meg for voldtekt. At retten kunne velge noen få anklager fra en miks med hundrevis av løgner, der hverken påtalemyndighet, politi eller barnevern benektet at det aller meste faktisk var løgn. Og jeg opplevde at pressen, som i følge seg selv nettopp er til for å hindre slike ting, i stedet for å engasjere seg, virket svært tilfreds med dommen. (Det var kanskje derfor de gikk så fullstendig i strupen på både meg og forlaget, da jeg noen år senere utgav en bok om hele denne saken).

Jeg kan ikke beskrive hvordan alt dette føltes. Jeg kjenner ikke beskrivende ord for slike situasjoner. Og om jeg hadde funnet slike ord, ville de vært meningsløse for deg. For å forstå innholdet i et begrep, må du ha erfaringer som begrepet kan spille på. Så absurde og samtidig ekstreme situasjoner som det jeg opplevde er det heldigvis svært få som har erfaring med. Og dermed er det også umulig for deg å ha noen idé om hvordan det føles, eller hvordan det virker. Reaksjonene mine er tilsvarende ubegripelige for alle andre enn en svært eksklusiv gruppe ulykkelige. Én reakjson er en fullstendig forakt for alt som heter lover og regler. Når disse hellige lovene og reglene ikke gir meg noe vern mot urett, men tvert imot brukes til å begå urett, da er de ikke gyldige. Norge, representert ved domstolen, politiet eller fengselet, kan ikke i det ene øyeblikket late som om der ikke er noen lov, og gjøre som det passer dem, for så i neste øyeblikke påpeke at det finnes en lov som jeg selvfølgelig må innrette meg etter. Det er hverken moralsk eller logisk mulig. Kan de se bort fra loven etter eget forgodtbefinnende, kan jeg ikke gjøre stort annet enn å forkaste hele loven, og innrette meg som lovløs. En annen reaksjon er en total likegyldighet i forhold til om jeg er i fengsel eller ikke. Det viktige for meg er ikke hvor jeg fysisk befinner meg, men at «fengselet ikke slipper inn i hodet mitt» - dvs. at jeg ikke lar trusselen om straff påvirke valgene jeg tar. Jeg er tross alt utsatt for en mild grad av statsterror. Jeg bøyer meg ikke for terroister – uansett om det er snakk om ekstreme islamister (eller andre) som helst vil stene homofile, korrupte politfolk og fengselsvoktere, eller kjeltringer i dommerkappe. En tredje reaksjon er at jeg anser meg som utmeldt av samfunnet. Samfunnet likte kort og godt ikke de meningene og følelsene jeg gav uttrykk for, og hev meg ut. Denne reaksjonen [at jeg følte meg utmeldt av samfunnet] var en naturlig følge av at jeg nå oppfattet meg som lovløs, og i tillegg utsatt for atskillige karakterdrap i pressen – uten at en levende sjel tok til motmæle på mine vegne. Statens terror ble ikke bare godtatt av samfunnet som helhet, men faktisk også bifalt. Det var i alle fall slik jeg opplevde det. Jeg snudde meg bort fra staten og samfunnet, og fant leveregler fundert på mine egne oppfatninger av rett og galt. Jeg ignorerte alle pålegg fra myndighetene. Jeg sluttet for eksempel å sende inn selvangivelse. Det medførte ironisk nok at jeg ble skjønnslignet for en høy inntekt mens jeg satt i fengsel, og i mange påfølgende år, mens jeg i virkeligheten ikke hadde noen inntekt. Jeg nektet nemlig å sette meg i en situasjon der staten kunne få fingrene i en eneste av de 50 000 kronene i «erstatning» (staten hadde nå forskuttert «erstatningen» til «ofrene», som så velvillig hadde løyet hundrevis av løgner mot meg). Det enkleste var å avstå fra å ha noen inntekt, og heller bo litt her og litt der hos familie og venner, og leve på noen hundre kroner i uken som jeg fikk av min far. I denne perioden skrev jeg dataprogrammer (mest kjent er War FTP Daemon) som jeg gav bort på Internett. Jeg ble etterhvert svært godt kjent internasjonalt som dataekspert, og takket høflig nei til en rekke godt betalte kremjobber på tre kontinenter. IBM, Compaq, NASA, Lockheed Martin Space Operations og hundre tusener av andre bedrifter over hele verden brukte programmene mine. Millioner av bedrifter og personer brukte (og bruker fortsatt) andre gratisprogrammer jeg har bidratt til, bla.a. verdens ledende «scriptspråk» for internettsider, php. Jeg avsto altså fra et betydelig inntektspotensiale. Den eneste inntekten av noen betydning i disse årene var den som skattemyndighetene hvert år fant på. Som kjent kan man ikke handle i butikken med slike fantasipenger. Og for å være helt ærlig, så gav jeg den gangen, som nå, fullstendig blaffen i hva skattemyndighetene driver med. Det kunne uansett ikke falle meg inn å betale skatt. Skulle jeg finansiere terror? Hallo? Det er jo faktisk forbudt!

Min far døde tidlig på året i 2005. Jeg hadde fortsatt ikke noen annen inntekt enn drypp fra hans alderspensjon. Arv hadde jeg frasagt meg flere år tidligere – av samme grunn som jeg hadde avstått fra betalt arbeid. Nå hadde jeg to valg: Jeg kunne begynne å tjene litt penger, eller jeg kunne sulte i hjel. Å gå til myndighetene var (og er) ikke noe alternativ. Jeg er jo ikke en del av samfunnet. Jeg kan ikke kritisere staten for å bryte eller følge lovene helt som det passer dem, hvis jeg er like inkonsekvent selv. (Med de alvorlige psykiske skadene jeg har lidd meg gjennom etter justismordet, ville jeg uten tvil kvalifisert til uføretrygd (til tross for mye faglig suksess, har jeg også hatt lange perioder hvor jeg ikke har vært i stand til å arbeide), - men trygd er ikke noe alternativ, siden staten da kunne trekke de 50 000 derfra). Et normalt ansettelsesforhold var utelukket. Staten kunne tatt pant i lønn. Og dessuten kunne de fått fingrene i stkattepenger. Så jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre, jeg opprettet et personlig selskap og hadde en beskjeden inntekt derfra. Siden jeg ikke betalte skatt, donerte jeg betydelige beløp til veldedighet (gatebarn). Jeg holdt inntekten lav, for å provosere myndighetene minst mulig. Hadde jeg hatt millioninntekt, slik jeg enkelt kunne hatt, ville de sannsynsligvis reagert.

Sommeren 2006 ble jeg anklaget for voldtekt av en 15-åring. Det var en løgn. Men jeg ble varetektsfengslet i tre uker, og mange av dem som frem til da hadde trodd at jeg var offer for et justismord i 1994, trodde nå at jeg hadde ført dem bak lyset hele tiden. Oppmerksomheten (presseomtalen) førte til at jeg mistet flere store kunder. Utover høsten 2006 førte oppblomstring av post traumatisk stress til at jeg nesten var ute av stand til å arbeide. I november fryktet jeg at jeg var blitt permanent arbeidsufør. I desember gikk jeg helt tom for penger. Det var ekstremt ubehagelig i en slik kaotisk situasjon. Jeg brettet opp armene og arbeidet som en gal. I slutten av februar hadde jeg 114 000 kroner på kontoen og ingen forfalte regninger. Beløpet innbefattet riktignok ca. 35 000 kroner i ikke forfalt skyldig moms, men likevel var jeg ganske fornøyd. Så oppdaget jeg at kontoen var sperret. Uten å informere meg hadde Kemneren tatt beslag i kontoen for å kreve inn skattegjelden de hadde funnet på. Jeg ble, for å si det mildt, rasende. De hadde generøst etterlatt mindre enn én krone til livsopphold. Terrorlovene som er innført de senere årene gjør det uklokt å redgjøre nærmere for hvilke tanker jeg gjorde meg. Jeg besinnet meg, og motregnet rett og slett beløpet mot momsen (noe jeg finner rimelig, siden skattemyndighetene tross alt hadde tatt beslag i penger der et betydelig beløp lå til utbetalig til moms). Jeg sendte et brev til momsmyndighetene der jeg redgjorde for dette. Jeg fikk aldri noe svar. Etter å ha hoppet over noen momsterminer var motregningen gjort opp, og jeg fortsatte så å betale moms som tidigere.

Sommeren 2007, etter å ha gått i ca ett år med voldtekstanklagen hengende over meg, kunne jeg lese i Bergens Tidende at statsadvokaten ikke lenger trodde på den. Det hadde muligens sammenheng med en motanmeldelse jeg leverte et par måneder tidligere, der jeg beviste påstanden min om at 15-åringen løy. De neste månedene gjenvant jeg langsomt litt overskudd. Jeg hadde fortsatt perioder der jeg ikke maktet å arbeide skikkelig, men jeg klarte gjerne å jobbe litt med gratisprogrammene mine i stedet.

Så kom altså eposten om «konkurssaken». Jeg fikk saken utsatt en uke, så jeg i det minste hadde tid til å rådføre meg med en advokat. Han anbefalte å betale de 115 000. Jeg brukte tre – fire dager på å få ham til å forstå hva jeg syntes om den idéen. Deretter oppsummerte han ganske greit at det neppe var noen i Norge som syntes det var riktig å skulle betale denne skattegjelden myndighetene hadde funnet på, i alle fall på bakrunn av hvordan den hadde oppstått – men at loven nå engang var slik den var. Han forklarte at jeg hadde to valg; jeg kunne betale de 115 000, eller gå konkurs. Jeg valgte konkurs.

For å unngå udmykelsen med paragrafmisbrukere som trakser omkring i hjemmet mitt mens de grynter juridiske besvergelser (jeg skaffet meg et rom hos en kamerat vinteren 2006), flyttet jeg ut. Så nå bor jeg igjen på tilfeldige madrasser hos venner. For å unngå at «boet» får fingrene i friske penger, har jeg sluttet å fakturere kundene mine for arbeidet jeg utfører (som forøvrig er minimalt for øyeblikket – jeg følger kun opp avtaler som er inngått tidligere). Jeg er klar over at dommeren som slo meg konkurs ikke visste om (eller brydde seg med) helheten. At konkursen isolert sett, sannsynligvis er lovlig. Men det forandrer ikke på hvordan jeg opplever saken. Jeg opplever den ikke som en enkeltstående, selvstendig eller legitim hendelse.

Det mest overraskende i denne forbindelse er at jeg egentlig ikke bryr meg. Jeg gidder selvfølgelig ikke å forholde meg til rettsovergrepet, eller «boet», jeg er tross alt en dedikert lovløs osv., men jeg bryr meg ikke heller. Jeg er ikke engang sint. Kanskje begynner jeg endelig å bli gammel. Eller kanskje er jeg rett å slett så mentalt bedøvet av all den andre faenskapen jeg har opplevd, og fortsatt skal oppleve, at en konkurs er for ubetydelig til å engasjere meg.

Siden jeg er konkurs kan jeg naturligvis ikke lenger betale moms. Å være konkurs betyr jo nettopp at man ikke kan betale regningene sine. Så dersom Hordaland skattefutkontor (som slo meg konkurs) vil ha momspengene jeg pliktskyldigst har innrapportert for denne terminen, får de gå til boet og sammen finne på noen penger. For når myndigheten kan bruke ekte penger til å gjøre opp imaginær gjeld, så klarer de sikkert å bruke imaginære penger til å belate reell gjeld også. Og om de ikke klarer det – så kan du varme deg med tanken på at det er dine skattepenger de raust forsyner seg med for å finansiere denne farsen.