Det er ikke vanskelig å sette fingeren på selvmotsigelser i artikkelen jeg skrev om min egen konkurs. Det du kanskje først og fremst reagerte på, var at jeg konsekvent omtalte skattekravet som oppdiktet, samtidig som jeg faktisk tjente penger fra 2005 uten å betale noen skatt av dette. Tanken om at man skal og må betale skatt sitter i ryggmargen hos de fleste nordmenn. Uten skatt, hvordan skulle velferdsstaten kunne fungere? For den fungerer jo, ikke sant? Vel, min erfaring er at «velferdsstaten» ikke engang eksisterer. Jeg kjenner faktisk ikke til noen velferdsstat. I stedet oppfatter jeg i stigende grad Norge som et terrorregime. I en slik kontekst er det høyst relevant å stille spørsmål ved om det er en God Handling å betale skatt. Eller om det i det hele tatt er legitimt av regimet å kreve inn noen skatt. Dersom skatteinntektene ikke går til noe godt eller rettferdig, men tvert imot til å begå urett og overgrep – er det da akseptabelt å godta å betale skatt? Eller blir det å betale skatt en Ond Handling; der en nødvendig konsekvens blir at man gjør seg medskyldig i statsterroren [ved at man finansierer den]? Er det legitimt at en voldsmann i kraft av sin fysiske overlegenhet, krever at offeret betaler kostnadene for mishandlingen det utsettes for, og kanskje i tillegg for mishandlerens øvrige livsnytelse?

Det er et faktum at jeg jeg ikke hadde egen inntekt (ut over noen drypp fra min fars alderspensjon) fra sommeren 1994 til vinteren 2005. Likevel krever terrorregimet «skatt» av «inntekter» de har funnet på i denne perioden. Hvis man sammenligner det å utsette noen for et forsettelig justismord (altså, at man dømmer en uskyldig person, selv om man er fullt klar over at denne er uskyldig) med å slå en person i bakken, kan man da sammenligne det å dikte opp inntekter og så beskatte disse, mens personen faktisk sitter i fengsel for det han ikke har gjort, med å sparke personen man nettopp slo ned, mens ha fortsatt ligger blødende på gaten? Jeg ser det slik. Skattekravene fra fengselstiden er ikke bare illegitime, de representerer nye overgrep som står helt på egne ben. Det samme gjør de påfølgende skattekravene frem til 2005.

Fra 2005 er ikke skattekravene lenger oppdiktede. Da jeg startet mitt eget firma, fulgte jeg av praktiske hensyn alle lover og regler i forhold til eget firma. Det ble ført regnskap, og alle innrapporteringer til myndighetene ble utført innen fastsatte frister. Den eneste gangen jeg ikke betalte moms (før moteregningen), var da jeg satt ulovlig[1] varetektsfengslet i forbindelse med voldtekten jeg ikke begikk, sommeren 2006. De har som kjent ikke nettbank i fengselet. Når jeg konsekvent snakker om skattekravet som oppdiktet i artikkelen, er det en forenkling. Ca 80% av kravet handler om skatt på inntekter terrorregimet har funnet på, og renter på disse fantasipengene. Ca 20% av kravet har substans. Mesteparten av kravet er altså bare fiksjon. Når det gjelder resten, så kan jeg av samvittighetsgrunner ikke betale skatt i Norge – så selv om jeg anerkjenner substansen, så godtar jeg ikke skattekravene etter 2005 heller.

En annen selvmotsigelse er det faktum at jeg innrømmer at jeg betaler moms. Er det noen prinsipiell forskjell på å mate monsteret, enten man kaller maten for moms eller skatt? Momsen er faktisk et sårt punkt hos meg. Forskjellen på skatt og moms er at skatten er en andel av inntektene dine, mens momsen er noe du krever inn fra debitorene dine på vegne av staten. Hadde jeg fakturert moms, uten å betale denne videre til staten, ville det vært tyveri[2]. Og det ville ikke vært praktisk mulig å drive et selskap uten å fakturere moms. Alternativet da ville være å arbeide svart. Og det leder hen til den kanskje største selvmotsigelsen: Hvorfor i allverden jobber jeg ikke bare svart? Jeg er jo lovløs, og erklært vektløs i forhold til lover og regler. Dette har både en praktisk og en kuriøs forklaring. Den praktiske er kort og godt at dersom jeg arbeider svart, begår også kundene mine et lovbrudd dersom de benytter meg. Det er ikke ønskelig. At jeg er lovløs betyr jo ikke at jeg dyrker forbrytelsen. Tvert i mot – selve årsaken til at jeg lever som lovløs er jo faktisk at jeg ikke godtar urett! Min erfaring med Norge er at landet er et terrorregime som dyrker urett til en grad der den nærmest er rituell. Men de fleste andre nordmenn deler ikke dette synet. De er enten lykkelig uvitende om den strukturelle uretten, eller de velger å se bort fra den, og gjøre det beste ut av sine egne liv. Da er det ikke riktig av meg å komme snikende som en slange i paradiset å friste dem til lovbrudd. Å jobbe hvitt åpner også døren til en del spennende bedrifter og oppgaver som aldri vil være tilgjengelige for halvkriminelle yrkesutøvere. Og da er vi over i den kuriøse forklaringen: De fleste som kun kjenner meg fra presseomtalen i Bergen siden 1992, ser sannsynligvis på meg som en mellomting mellom en siklende idiot og en manisk sexterrorist. Det finnes heldigvis også en annen virkelighet; jeg er i all beskjedenhet en av de mest kjente dataekspertene i Norge. Det betyr langt i fra at jeg er blant de flinkeste. Omstendighetene har imidlertid gjort at jeg har jobbet mye med teknologi som jeg har gitt bort på Internett – i stedet for rent kommersielle prosjekt. Tilfeldigheter har gjort at kjente prosjekter og organisasjoner har plukket opp arbeidet mitt, og derigjennom har jeg oppnådd en viss berømmelse. Microsoft i USA lenket f.eks. direkte til min hjemmeside i 1998. En slik anerkjennelse er ikke mange nordmenn forunt. Da jeg for alvor begynte å bruke hjemmesidene til å uttrykke meningene mine, var jeg bekymret for at norske myndigheter skulle gripe inn og stoppe meg. Jeg ba derfor om hjelp til å legge ut komplette kopier av hjemmesidene på servere utenfor Norge. En rekke enkeltpersoner, bedrifter og universiteter over hele verden stilte opp. Mens Norge kritiserte Tyrkia for brudd på menneskerettighetene der, lå hjemmesidene mine, med mine beskrivelser av overgrep i Norge, trygt på netttjeneren til et universitet i Tyrkia. Denne tilliten og støtten fra intellektuelle og organisasjoner over hele verden; både at de brukte programmene jeg laget, og i praksis garanterte for ytringsfriheten min, har vært en sterk motivasjon for å holde en høy faglig integritet og moral. Svart arbeid føles uforenelig med dette. Dessuten – dersom jeg først tvinges til å begå kriminalitet for å overleve, så kan jeg gjøre noe mer spennende enn å arbeide svart.

Du reagerte kanskje også på at jeg omtalte den falske voldtektsanklagen fra 2006, nesten som om denne også var et overgrep fra myndighetene. Det var den selvsagt ikke. Men politiets behandling av anmeldelsen var et overgrep. Anmeldelsen var åpenbart falsk. I stedet for å avvise den, satte politiet en etterforsker med mental kapasitet under nullpunktet, på saken. Stikk i strid med nær sagt alle forklaringer og absolutt alle tekniske bevis, insisterte hun på at jeg er en person helt uten selvkontroll, som hopper på alle mindreårige jeg møter, enten de vil eller ikke. At politiet i det hele tatt har mennesker med så lav intelligens ansatt, er opprørende. Det falt formuleringer under den ene varetektsfremstillingen, som jeg ellers kun har sett i forbindelse med de groteske overgrepene mot homofile i 50 tallets USA. Dette var en periode da homofile per definisjon ble ansett som seksuelle psykopater[3]. Slike uhyrlige, krenkende og injurierende påstander er faktisk fullt lovlig å fremme i retten i Norge. Rettsaktørene kan ikke saksøkes for injuriene sine. Den anklagede må derfor bare finne seg i å bli æreskjelt på alle tenkelige måter, uten noen mulighet for oppreisning. Dette vet svinene i politiet å benytte seg av. Å bli anklaget for noe du ikke har gjort er vondt. Å bli utsatt for grove injurier, som ikke engang en fundert i de falske anklagene, er et klart overgrep, uansett hvor lovlig det er! (Lovligheten gjør det egentlig bare mer graverende). Så selv om myndighetene ikke hadde noe ansvar for at den falske anklagen ble fremmet, har de mye å svare for i forbindelse med oppfølgingen.

 

[1] Jeg ble fengslet i to uker av Gulating lagmannsrett, uten at noen av kriteriene for varetekt var oppfylt. I stedet mente de kappekledde lovbryterne at jeg måtte sitte fengslet mens politiet undersøkte om jeg hadde gjort noe annet galt (som jeg altså ikke var anmeldt for, og som det ikke forelå noen bevis, anklager eller indisier for). Dette er ifølge Høyesterett ulovlig. Politiet fant forøvrig ikke noen flere anklager mot meg, mens jeg satt ulovlig fengslet.

[2] Det kan hevdes at jeg ut fra denne erkjennelsen erklærer meg som tyv, når jeg etter konkursen ganske enkelt slutter å betale moms, til tross for at jeg faktisk har krevd inn moms fra mine debitorer for inneværende momstermin. Jeg ser dette poenget, men her veier (for å bruke en vanlig juridisk besvergelse) de kostnadene og den ulempen konkursen koster meg (f.eks. advokatsalær og manglende inntekter inntil jeg finner en ny måte å organisere livet mitt på) uansett hvor mye jeg nekter å forholde meg til den [konkursen] på, tyngst. Jeg synes det er rett og rimelig at momsmyndighetene betaler mest mulig av den ulempen de har påført meg. At uhyret på denne måten også får mindre næring, er ikke noen ulempe, sett med mine øyne. Til min fordel, i forhold til stempelet som tyv, kan jeg anføre at jeg straks besluttet å ikke fakturere kundene mine for det arbeidet jeg utfører, da konkursen var et faktum. Så det kan ikke hevdes at jeg noensinne har krevd inn penger for staten (eller mat for uhyret, som jeg foretrekker å beskrive det) med den hensikt å stikke pengene i egen lomme.

[3] Se boken «Sex-Crime Panic: A Journey to the Paranoid Heart of the 1950s».