[Opprinnelig publisert i nyhetsgruppen no.alt.frustrasjoner]

Bergens Tidende hadde to "store" voldtektssaker i fjor. Det var den falske anklagen mot meg, og en anklage mot en vekter som liksom skulle ha voldtatt en kjerring på et kjøpesenter. Min ydmyke oppfatning er at avisen i begge sakene var tendensiøs og behandlet oss mistenke som åpenbart skyldige. Da jeg var frekk nok til å hevde min uskyld på hjemmesiden min, ble avisen rabiat og angrep meg for å "henge ut offeret" - noe som var blank løgn.

Nå er såvidt jeg har lest i Bergens Tidende voldtektsløgnene mot meg avvist som løgn av statsadvokaten[1] (ikke på bevisets stilling, men fordi han rett og slett ikke tror på dem[2])- og voldtektssaken mot vekteren er henlagt på bevisets stilling.

Har Bergens Tidene lært noe av disse sakene? Såvidt jeg kan se har ikke avisen lært mer enn den lærte av sin ensidige og solide støtte til Bergenspolitiet under politivolds og bumerangsakene. Altså - ingen ting.

Det må være forferdelig å arbeide i en "avis" som konsekvent står på urettens side. Antakelig hjelper det å være vaksinert mot selvkritikk.


[1] Jeg har ikke hørt et ord fra myndighetene om dette, så jeg vet ikke om det er sant.
[2] Jeg har anmeldt voldtektsløgneren for falsk anmeldelse, og som lovet  levert en solid dokumentasjon på at anklagene er falske.