De siste par årene har jeg reist mye. I 2008 besøkte jeg 22 europeiske land. I 2009 har jeg så langt (pr. 29. mars) besøkt ni land. Det betyr at jeg har sett en del tollere i arbeid, både i Norge og i andre land.
De aller fleste tollere er profesjonelle. De behandler alle likt, og om de særbehandler noen, er det på en positiv måte. Serbiske tollere er et unntak. I alle fall om man reiser inn i Serbia langs landeveien. Da forventer de en liten «gave» fra sjåføren. Får de ikke det, gjennomfører de gjerne en omfattende og tidkrevende kontroll av alt og alle i kjøretøyet. Sist jeg reiste inn i Serbia tok dette halvannen time. Men selv om de serbiske tollerne er korrupte og ofte sure og tverre, behandler de alle likt. Det gjør ikke deres norske kolleger.

Denne dagen ble alle bussene inn i landet stoppet på tollstasjonen ved Svinesund. Bussen jeg reiste med var halvfull, og mange nasjoner var representert. Jeg var den eneste etnisk norske nordmannen om bord. Det første som skjedde var at et par tollere kom inn i bussen. De gikk oppover midtgangen og stirret granskende på hver enkelt passasjer. Så begynte de å stille spørsmål til de enkelte passasjerene. Først de sorteste negrene. Så mulattene, Så araberne og marokkanerne. Og til slutt oss hvite. De oppførte seg arrogant og bøllete, og ble bare mer og mer pågående når de ikke fant noe som helst ulovlig i bussen. En narkotikahund gjennomsøkte bussen og all bagasjen uten å finne noe. Så stilte de flere spørsmål. Omtrent som om alle i busen skulle være del av en politietterforskning. En mannlig toller spurte etter passet mitt. Jeg gav det til ham. «Snakker du norsk?» spurte han uvennlig. «Ja» svarte jeg. «Hvor bor du. Hva er adressen din i Norge?» spurte han aggressivt. «Jeg bor ikke», svarte jeg, og stirret likegyldig tilbake på ham. «Uten fast bopel? Har du er kriminelt rulleblad?, spurte han, uten å bry seg om at bussen var halvfull. «Det kan vel tenkes», svarte jeg, og nå var ikke holdningen min likegyldig. Jeg begynte å bli forbanna. «Narkotika? Har du blitt straffet for narkotika?». «Nei» svarte jeg. «Bruker du narkotika?» «Nei» svarte jeg bestemt. Hva i allverden hadde han med å spørre om sånt i en buss? Noens eventuelle rulleblad er taushetsbelagt i Norge. Det er ikke noe man diskuterer med sortkledde rasister i turistbusser. Han så at han ikke kom noe lenger med meg. Jeg ble ikke redd eller unnvikende, men forbanna.
Så ble alle i bussen kommandert ut, sånn at de kunne gå gjennom all bagasjen manuelt. Jeg hadde en ryggsekk og en koffert. To tollere glodde interessert på kofferten. «Hva har du i den?» spurte han ene. «Bøker», svarte jeg. Det virket som de trodde jeg spøkte. En ung, blond purke fikk beskjed om å grafse i bagasjen min. «Hvor komme du fra?» spurte hun. «Bergen.» svarte jeg. «Jeg mener, hvor kommer du fra nå, med bussen?» «Berlin», svarte jeg. «Hva gjorde du der?» «Det har vel du strengt tatt ikke noe med.». Hun så forbauset på meg. «Vi spør sånn for å se hvem vi skal gå videre med», forklarte hun. Jeg sa ingen ting. Hun konstaterte at kofferten faktisk var full av bøker. Mest ordbøker og faglitteratur om journalistikk. En åpenvart rystende oppdagelse som tydeligvis ødela hele motivasjonen til å fortsette kontrollen. Vi fikk beskjed om å gå inn i bussen, som omgående ble dirigert tilbake ut på hovedveien.

Jeg har som sagt reist mye. Og i motsetning til nordmenn flest reiser jeg sjeldenpå chartertur. Jeg reiser med tog, buss, motorsykkel og bil. Jeg har møtt mange tollere og mye immigrasjons-politi i mange land. Ingen av dem har vist noe i nærheten av en slik arroganse og umaskert rasisme som nordmennene. Har ingen fortalt tolletaten at krigen er over? At de tapte? At Hitler er død?