Straff virker forskjellig på forskjellige mennesker, og forskjellig i forskjellige sammenhenger. Den norske «kriminalomsorgen» hviler på en forutsetning om at den straffede er skyldig, at straffen er rettferdig, og at den straffede trenger og ønsker en eller annen form for rehabilitering.
Selv når alle forutsetningene er tilstede er det en kjensgjerning at fengselstraff er skadelig. Et fengsel er på en måte det motsatte av et sykehus – det er et sted der mennesker med overlegg påføres lidelse og skade. Å påføre mennesker lidelse og skade – altså å «være slemme» med medmennesker – er et ideologisk problem i det moderne Norge. «Kriminalomsorgen» er derfor «kalibrert» til å påføre fangene «minst mulig» skade. Men et fengsel er samtidig et fascistisk regime. Reglene skal følges slavisk. De fleste fangene er mennesker med kaotiske liv, rus- og psykiske problemer, lav utdannelse og svært lav intelligens. De er vant til vold og mishandling, og tilpasser seg forholdsvis enkelt et regime der de hykler oppover og sparker nedover. De mangler ganske enkelt mental kapasitet for prinsipielle standpunkt, og de vet lite eller ingenting om filosofi, moralteori, politikk og samfunnsvitenskap. Fangene mangler ofte impulskontroll og empati. Andelen psykopater og ADHD-tilfeller er høy. Dette er mennesker som er fundamentalt upålitelige, som i det ene øyeblikk kan spille rollen som din beste venn, for i det neste å finne på de mest nedrige løgner om deg. En gjeng innsatte i Bergen fengsel prøvde i 1994-95 å mobbe meg til selvmord. Det var et uttalt mål som nærmest ble en hobby for dem over en periode på drøyt tre måneder. Da de til slutt gav opp, var det flere av dem som som ville være venner med med meg(!) Når jeg bad dem dra pokkerivold mente se at jeg var helt urimelig. Denne delen av fengselspopulasjonen er vant til å bli anmeldt av sin egen familie, angitt av sine «beste» venner, bestjålet av alle i omgangskretsen og løyet til hele tiden. De har ikke noe fundament i tilværelsen, eller noen forutsigbarhet. Dette er den gruppen fanger som «kriminalomsorgen» først og fremst er kalibrert for å håndtere.

Hva med de ansatte i fengslene? Hva slags mennesker er det som lar seg rekruttere til et yrke som hovedsakelig går ut på å skade andre mennesker? Et yrke med enda lavere status enn lønn? Min erfaring er at fengselsansatte består av to veldig forskjellige mennesketyper. Du har en god andel rene sadister. Mentale og fysiske voldsutøvere som virkelig nyter å ydmyke og straffe fangene. Men majoriteten er folk som rett og slett ikke satt på øverste hylle i jobbmarkedet. Folk med forholdsvis lav intelligens, begrenset utdannelse og enorme skylapper. Min erfaring er at begge gruppene mangler evnen til abstrakt tenking. Da jeg i 1994 ble dømt til 2 års fengsel for forbrytelser som aldri har skjedd (og som juryen heller ikke trodde hadde skjedd) , nektet jeg av prinsipielle grunner å arbeide i fengselet. Det var et standpunkt som de ansatte rett og slett ikke var i stand til å fatte. Jeg forklarte standpunktet muntlig og skriftlig til en rekke fangevoktere uten at en eneste en av dem klarte å følge et helt enkelt abstrakt resonnement. Jeg måtte jo arbeide, for slik var reglene. Hvis jeg var redd for å arbeide sammen med de andre fangene kunne jeg få arbeide alene, eller med en ansatt i nærheten. Frykt forstod de. Men et rent prinsipielt standpunkt lå rett og slett utenfor rammen av deres fatteevne. Jeg ble straffet for min «ulydighet» som om jeg skulle ha rømt eller brukt narkotika i fengselet. Siden de ikke forstod hva jeg bablet om, måtte det være irrelevant, så de bestemte seg for å presse meg til jeg gav etter. Det skjedde selvfølgelig aldri.
I årene etter at jeg slapp ut fra fengselet i 1995, har jeg tenkt mye på det prinsipielle rundt arbeid i fengsel. Opprinnelig var dette noe jeg ikke kunne godta fordi jeg ikke ville hjelpe staten å begå et formidabelt overgrep mot meg. Et justismord. Det var helt klart umulig for meg å godta eller delta i den slik uhyrlighet. Å nekte å arbeide i fengselet var passiv motstand mot overgrepet. Flere år senene lærte jeg at slike overlevelsesstrategier er vanlige blant mennesker som utsettes for svært alvorlige overgrep fra myndighetene i mange land, herunder tortur, lemlestelser og drap av familie og venner. Senere har jeg fått en oppfatning av at arbeid i fengsel faktisk er blitt en industri noen steder, blant annet i USA. I det perspektivet kan profitt bli et incitament til å få mennesker fengslet. Det er et skremmende perspektiv, og i seg selv en innlysende grunn til å være skeptisk til slikt arbeid. Jeg mener bestemt at er samfunn som velger å bevisst skade sine innbyggere – ikke skal ha noen mulighet til å tjene penger på denne praksisen. Det skal være en utgift, og helst koste så mye i rene penger at samfunnet heller får et incitament til å til å tenke seg om. På det grunnlaget kan ikke jeg under noen omstendighet arbeide i et fengsel.
Fengselstraff vil alltid være skadelig. I den grad fangen er skyldig og oppfatter straffen som rettferdig, og ønsker å «forbedre» seg, kan skadene kanskje være håndterbare. Det finnes en del tidligere fanger som snakker om fengselstraffen som et vendepunkt i livet, der de enten ble «frelst» og fant Jesus, eller i det minste fikk et push i en bedre retning. Men hva når «kriminalomsorgens» forutsetninger ikke er tilstede? Da jeg slapp ut fra Bergen fengsel i 1995 var jeg så traumatisert at det tok 10 år før jeg begynte å fungere igjen. Jeg hadde de samme psykiske skadene som er vanlig blant ofre for grov tortur; – post traumatisk stress, og en kronisk opplevelse av av total håpløshet. Det eneste som holdt meg i live var en besettelse etter å hevne meg på de ansvarlige. I vakuumet som oppstår når det ikke finnes noen rettferdighet, kan hevntanker være nødvendig for å overleve, eller for å beholde forstanden. Min erfaring fra 1994-95 var ekstrem. Jeg var uskyldig dømt. Straffen var slett ikke rettferdig – men tvert imot et motbydelig overgrep i seg selv. Og siden jeg var uskyldig hadde jeg selvfølgelig ikke noen motivasjon for å «rehabilitere» meg. Fengselsoppholdet var en sammenhengende konflikt med de ansatte i fengselet. Jeg så på dem som urettferdige deltakere i et pågående overgrep. I den grad de i det hele tatt forstod problemstillingen, fraskrev de seg selv kategorisk fra ethvert medansvar, og mente at de «bare gjorde jobben sin». I de periodene jeg ikke satt isolert for arbeidsnekt, eller fordi jeg klaget skriftlig på en reduksjon i matrasjonen, levde jeg også i en veldig konflikt med andre fanger. I en periode ble jeg som nevnt mobbet, men det største problemet var at medfangene mine heller ikke klarte å forholde seg til min påstand om at jeg var uskyldig dømt. Dernest oppdager jeg etterhvert at de egentlig ikke ville være venner med meg, men kun var ute etter å utnytte meg. En neger var «bestevennen» min i noen uker, hvorpå han prøvde å stjele TVen min. Et narkovrak som jeg knapt hadde utvekslet høflighetsfraser med påstod en dag at jeg hadde betrodd meg til ham og fortalt at jeg i virkeligheten var skyldig. Denslags ondskap var regelen, heller enn unntaket, noe som gjorde det umulig for meg å ha noen positive sosiale relasjoner. Medfanger ville gjerne snylte på ressursene mine, som når de skulle skrive søknader og klager – men med ett unntak gav de meg aldri noe tilbake. Jeg måtte alltid se etter snarer, og alltid være på vakt for hvem som var nestemann til å dolke meg i ryggen. Og i tillegg var der hele tiden en maktkamp der «bolehoder» – altså abnormt kraftige tullinger – prøvde å få meg til å underkaste meg dem. Det maktet de aldri – men maktkampen der jeg i blant måtte skremme bort 8 - 10 stykker av den sorten på en gang, var krevende og ekstremt farlig.
Den viktigste lærdommen fra fengselsoppholdet i 1994 – 95 var at «kriminalomsorgen» ikke hadde den fjerneste idé om hvordan de skulle forholde seg til et intellektuelt menneske. Jeg var ikke ute etter konflikt. Jeg visste lite eller ingenting om dette systemet. Jeg prøvde å unngå konfrontasjoner, og jeg brukte aldri stygge ord. Jeg hevert heller aldri stemmen. Jeg var i en dyp krise – livet mitt lå i ruiner. Jeg kunne ikke fysisk forhindre at de sperret meg inne i fengselet, men det var to ting som stod krystallklart for meg: Jeg kunne ikke betale «oppreisningen» på 50.000 kroner som jeg var dømt til, og jeg kunne ikke arbeide før jeg var helt renvasket. Gang på gang prøvde jeg å formidle dette til fangevokterne. De forstod ikke hva jeg snakket om. Det var som om de snakket et annet språk, eller tilhørte en annen art. Fortvilelsen min ble møtt med en jernhard respons, pakke inn i fløyel. Som reflekterende individ var det hele en surrealistisk forestilling. Fangevokterne var der for å påføre meg smerte og skade. De fleste fremstod som velmenende, respektfulle og hyggelige – som lyttet og trøstet, men som kun var ute etter å få meg til å føye meg etter deres «regler». De «tilbød» meg arbeid, og forventet at jeg skulle bli glad og takknemlig. Når jeg sa nei måtte jeg straffes. At ordet «tilbud» implisitt betyr at der er et valg, var helt ukjent for dem.
Samtidig som jeg i forlengelsen av justismordet ble traumatisert i Bergen fengsel, mente skattemyndighetene at jeg tjente masse penger, som de krevde skatt for.

I 2007 ble jeg slått personlig konkurs fordi jeg nektet å betale skatt på inntekter som staten hadde funnet på – helt siden jeg satt uskyldig dømt, og de påfølgende 10 årene etter at jeg slapp ut fra fengselet. Over en million kroner i skatt og renter på skatt, for penger jeg aldri har tjent. Penger som ikke finnes noe annet sted enn i skattemyndighetens frodige fantasi.
Til tross for behandlingen i Bergen fengsel, og gjentatte karaktermord i bergenspressen, lærte jeg aldri å godta eller delta i urett. For å unngå å betale de 50.000 kronene kvittet jeg meg med alt jeg eide. Noe ble solgt. Resten ble gitt bort eller ødelagt. De siste tusenlappene mine brente jeg i en ventecelle i Bergen fengsel – bokstavelig talt den brente jords taktikk mot fienden; en gjennomgripende urettferdig norsk stat. Jeg reetablerte meg aldri etter justismordet. I 2005 gav jeg avkall på millionarven etter foreldrene mine. Da konkursen var et faktum bodde jeg sammen med en kamerat. Jeg nektet å forholde meg det jeg oppfattet som enda et rettsovergrep, og for å unngå å ha en «bostyrer» gryntende rundt i rommet mitt, kvittet jeg meg for andre gang med eiendelene mine og flyttet ut. Jeg valgte å sove på gulvet hos venner, eller utendørs, fremfor å delta i denne uretten.

I 2008 ble jeg dømt til 4 måneders (3 måneders soning, siden jeg satt ulovlig varetektsfengslet i noen uker sommeren 2006, siktet for voldtekt på denne motbydelige voldtektsløgneren) fengsel for å ha hatt sex med en 15 år gammel gutt en sommernatt i 2006. Retten valgte å se bort fra at den samme gutten hadde løyet og anmeldt meg for voldtekt (noe jeg klarte å bevise var blank løgn) og at den falske voldtektsanklagen, ivrig promotert av Bergens Tidende og Bergensavisen, hadde utslettet det som var tilbake av tilværelsen min. (Hadde jeg vært svensk eller dansk og hatt det samme forholdet i hjemlandet, ville det ikke vært ulovlig eller problematisk. I Norge derimot var Bondevikregjeringen redd for «signaleffekten», og unnlot å senke lavalderen til 15, slik seksuallovbruddutvalget foreslo, og dermed er det som er problemfritt i nabolandene våre et «overgrep» i Norge). Forhold mellom 14-15 åringer og voksne er helt vanlig blant homofile, og har alltid vært det. Å straffeforfølge noen for dette er noe forbannet tull, og akkurat like legitimt som å forfølge andre moralforbrytelser (som å klippe skjegget i Afghanistan under Talibanregimet, eller for en kvinne å gå uten skaut i Saudi-Arabia). Jeg fant meg ganske enkelt ikke i dette sludderet.
«Kriminalomsorgen» mente at våren 2008 var en ypperlig tid å «sone» i et åpent fengsel. Det mente ikke jeg. Så jeg møtte ikke til soning. Siden jeg av prinsipielle grunner aldri ville arbeidet i anstalten, ville jeg ganske umiddelbart blitt flyttet til Bergen fengsel – og hvorfor i allverden skulle jeg kaste bort en nydelig vår der? Etter rettsaken reiste jeg på en 6 – 7 måneders rundtur i Europa. Så mens det korrupte Bergenspolitiet lette etter meg i Bergen, hygget jeg meg i København, Berlin, Paris, Brussel, Praha, Madrid, Malaga, Wien, Budapest og Bucuresti – bare for å nevne noen få av byene jeg besøkte. Turen utviklet seg etterhvert til en nesten klassisk dannelsereise, der jeg lærte både språk og fremmede kulturer. Jeg forandret syn på muslimer da jeg bodde i et slags muslimsk kollektiv, sammen med fire menn, to kvinner og en 15 år gammel jente – alle sammen fra Nordafrika. Mens jeg bodde der, fikk jeg også en god venn fra Nigeria, i byens evangeliske kristne miljø.

Sent på sommeren, like før jeg satte kursen tilbake mot Bergen, fikk jeg vite at en venn av meg de siste ti årene hadde tatt livet av seg i Bergen fengsel. Han var bare er par og tyve år gammel. Det er den andre vennen min dette fengselet har drept. Forrige gang var det en 19-åring. Da jeg satt varetektsfengslet i 2006, siktet for en voldtekt som enhver idiot kunne avsløre som løgn, prøvde jeg å begå selvmord i Bergen fengsel. Reaksjonen fra de ansatte er det mest bisarre jeg har opplevd. – De var besatt av tanken på at jeg skulle vaske blodet i cellen jeg hadde kuttet blodårer i, og da det ikke hjalp å skrike og true, sperret de meg like godt inne i den blodige cellen, med sengetøy som var stivt av koagulert blod. På den bakgrunn gjorde ikke nyheten om dette nye selvmordet meg mer positivt innstilt til svinene som arbeider i Bergen fengsel. Jeg var imidlertid innstilt på å få «soningen» unnagjort denne høsten. Opplevelsene de siste par årene hadde fått meg til å innse det er på tide å sloss tilbake. På midten av 80-tallet var jeg sentral i homobevegelsen i Bergen, Jeg satt i styret i DNF'48, jeg var en av de tre faste programlederne i «Bergen Gay Radio» – byens tredje mest populære nærradio. Og jeg var den siste arrangementssjefen i DNF'48 Bergen før feministpøbelen kuppet homobevegelsen og la ned hele Bergensregionen for å bli kvitt oss som sloss for homofile og lesbiske rettigheter. De radikale (jeg kaller dem rabiate) feministene har, sammen med konservative (religiøse) mørkemenn, i årtier drevet en utrettelig krig mot menn. De har, slik jeg ser det, ganske kynisk brukt barn som middel i et moralfascistisk korstog. Selv om disse hysteriske kvinnene flere ganger har blitt avkledd som mer eller mindre psykotiske lystløgnere, som i oppklaringen etter incesthysteriet, SRA (Satanic Ritual Abuse) og falske minner, har de lykkes i å konstruere en forestilling om at barn for enhver pris må beskyttes mot sex. (At dette er noe skikkelig sludder er veldokumentert – men barnesex er blitt vår tids kjetteri – og dermed er bare tanken på å imøtegå de rabiate feministenes løgnpropaganda så politisk betent at det er utenkelig for den feige, norske eliten.) Jeg er langt fra den rette til å ta opp kampen mot disse forestillingene. Til det har jeg for dårlig hukommelse og for begrensede kunnskaper. Jeg er heller ikke pedofil, men etter å ha blitt hengt ut som dette av bergenspressen atskillige ganger, har jeg lettere for å identifisere meg med pedofile, enn med dagnes ganske motbydelig politisk korrekte «homofile». Jeg blir kort og godt forbanna når mediene kommer med utsagn som «dømt for pedofili». Det er like korrekt som å si at en mann som har voldtatt kvinner er «dømt for heterofili». Dessverre er slike formuleringer mer og mer vanlige. Akkurat som barneporno i det politisk korrekte klima i dag heter «overgrepsbilder». Og som et resultat av denne monotone forvrengningen av virkeligheten tror en økende andel av befolkningen at pedofili i seg selv er straffbart – altså legningen – og at det som tenner disse avvikerne ikke er seksuelle følelser, men selve det å påføre barn smerte og skade. – Altså at det dreier seg om om en form for nesten utenkelig ondskapsfull sadisme.

Jeg fulgte ikke alltid så godt med i timene på Steinerskolen. Men jeg fikk med meg at man aldri skal godta urett. Det har vært en leveregel for meg. Og de siste 8 – 9 årene har jeg tenkt gjennom og satt meg inn i mye som folk flest har sterke meninger – og få kunnskaper – om. Ta for eksempel barneporno. Jeg er en av kanskje en håndfull mennesker i Norge som tør å si offentlig at jeg er uenig i at dette skal være forbudt. Det finne veldig mange som mener nøyaktig det samme som meg, men de våger ikke å stå frem med meningene sine. I stedet godtar de stilltiende den kultur-vandalismen som de rabiate feministene, sammen med sine allierte mørkemenn, bedriver. En vandalisme som ikke står tilbake for rabiate islamisters kamp mot kulturelle utrykk som støter /deres/ forestillinger. Akkurat som du gjerne ser på oldtidsminner av Buddha som kulturarv, ser jeg på den bærende 70 og tidlig 80-talls homo og homopolitiske litteraturen, som det svenske magasinet «Revolt» eller norske «My Friend» som en viktig kulturarv. I dag er begge deler ulovlig «barneporno» som må destrueres. Det samme gjelder den tidens «Aktuell Rapport» og til og med 70-talls feministenes eget myk-pornoblad, «Lek».
Når det gjelder de pedofiles kulturarv står det enda verre til. Nesten alt som finnes av erotisk litteratur i den sjangeren er de siste årene blitt kriminalisert. I en del vestlige land er selv det å si noe positivt om pedofili straffbart. De rabiate feministene har langt på vei fått monopol på å definere virkeligheten. I Europa i dag er det en reell fare for at pedofile vil ende opp i fengsel eller konsentrasjonsleir – utelukkende for sine følelsers skyld. Vi er allerede kommet så langt at hatpropaganda mot pedofile er på grensen til å bli mainstream i det politisk korrekte, og at det å nesten oppfordre til vold mot og drap på pedofile blir stadig vanligere i riksmedia for ikke å snakke om mainstream underholdning, filmer og litteratur.
Jeg er som sagt, av mange grunner, ikke den rette til å sloss mot denne galskapen. Men jeg kan ikke sitte som en passiv tilskuer når eliten og media, ikke bare i Norge, men i hele vesten, lar seg forføre av en ørliten sekt av hysteriske kvinner og enda mer hysteriske mørkemenn. Når NRK, TV2, Dagbladet, Aftenposten og VG i stadig større grad fremstår som partiorgan for en avart av Nasjonal Samling – der jødene er byttet ut med «pedofile». Det er ikke bare de pedofile som får livene sine ødelagt – tusenvis av barn blir også traumatisert i dette fullstendig løpske hysteriet. Det er ikke så vanskelig å forstå mekanismene bak galskapen. Det aller meste er allerede veldokumentert. For eksempel hvordan de rabiate feministene har lært å manipulere mediene, og hvordan mediene bevisst hiver seg på denne karusellen rett og slett fordi det er lønnsomt. Og når mediene skriker «korsfest» er politikerne raskt ute og bevilger penger til til planker og spiker – det viser «handlekraft» og vinner velgere. Pedofile er i så måte en drømmegruppe å gå løs på for politikerne – siden alle allerede hater dem, og siden de selv ikke har noen stemme i offentligheten. Det er ingen som identifiserer seg med de pedofile. Dermed står veien åpen for alle de overgrep politikere er i stand til å pønske ut. Mitt bidrag vil være todelt. Jeg planlegger å skrive flere bøker. Først en roman om en journalist som infiltrerer et pedofilt miljø, der journalisten for en gangs skyld ikke er helten i fortellingen. Deretter en bok om barnepornografi. Til slutt arbeider jeg med en bok om de pedofiles historie i Norge i nyere tid. Denne vil undersøke hvor forestillingen om at barn tar skade av sex stammer fra. Hvem som konstruerte den, og hvorfor. Jeg vil også se dagens konstruksjon om at barn tar skade av sex i sammenheng med tidligere tiders forestillinger, som for eksempel at onani var livsfarlig. Jeg vil se hvor ideene har sitt utspring, hvordan de er fundert og hvem som har nytte av å promotere dem (som min farfar pleide å si – vil du til bunns i noe; følg pengene!) Disse tingene er allerede veldokumentert i utlandet, men skal bli veldig spennende å rulle opp den norske varianten. Ved siden av disse bøkene, og litt blogging, planlegger jeg å starte et norsk forlag med det formål å utgi litteratur som er uspiselig for de etablerte forlagene. Ved siden av de pedofile er tanken at forlaget skal beskjeftige seg med ebefile, homofile og andre utstøtte grupper. Når det gjelder homsene, tenker jeg først og fremst på litteratur på siden av de historieløse, konforme kjæledeggene til den venstreradikale eliten i norsk kultur, politikk og media.

La meg vende tilbake til «kriminalomsorgen». Jeg vendte tilbake til Bergen mot slutten av september 2008. Planene for bøker og forlag var klare, og jeg måtte få unna denne «soningen» siden jeg ikke godt kunne iverksette planene mens jeg i det norske terrorregimets virkelighetsperspektiv var «på rømmen». Hvis vi ser på «kriminalomsorgens» forutsetninger denne gangen var jeg rent teknisk «skyldig» i å ha hatt sex med en 15-åring. Jeg oppfattet imidlertid ikke «straffen» som rettferdig eller legitim – særlig på bakgrunn av alle de rettsovergrepene jeg har opplevd tidligere. Og jeg hadde absolutt ingen planer om å «rehabilitere» meg! Jeg sa klart og tydelig i «retten» at jeg driter i den seksuelle lavalderen. Det gjør jeg fortsatt, og den kommer jeg til å fortsette å drite i helt til noen eventuelt klarer å presentere noen gode argumenter for det motsatte. (Terror er ikke noe godt argument i noen kontekst.) Med mine tidligere erfaringer fra Bergen fengsel i mente, og nyheten om at de nettopp hadde lyktes i å drepe enda en av mine venner, var jeg ikke innstilt på å bli noen mønsterfange. Å melde meg frivillig var ikke aktuelt. Så jeg soset rundt i Bergen i noen dager inntil noen politifolk stoppet meg fordi jeg, slik de ordla det, var på feil sted til feil tid. Samme dag ble jeg sendt til fengselet.

Jeg var ikke blid da jeg kom inn i resepsjonen i Bergen fengsel. Det første som skjedde var at jeg måtte kle meg naken foran to fangevoktere. Det er en krenkende øvelse. Jeg mer enn antydet at de hadde sine helt spesielle motiver for å overvære dette, og foreslo at de heller lastet ned bilder av nakne menn fra nettet. Da jeg hadde fått på meg klærne igjen spurte han ene hvor jeg bodde.
– Det har ikke du noe med, svarte jeg, passe forbanna.
– Jo, det har jeg, svarte vakten bryskt. Han var en ganske liten pusling.
– Nei, svarte jeg bestemt. Det har du ikke.
– Vil du gjøre dette på den enkle måten, eller på den vanskelige måten?
– Jeg tror vi tar den vanskelige, sa jeg sint.
– Han velger den vanskelige måten, ropte vakten inn til en kollega lenger inne i resepsjonen. Kollegaen kom ut til oss med en pose sengetøy. De brysket seg som små terriere. Men det viste seg fort at ingen av dem ante hva «den vanskelige måten» gikk ut på. Jeg fikk vite at om jeg ikke fortalte hvor jeg bodde, så ville de få vite det «fra andre kilder». Good luck, tenkte jeg. For jeg hadde knapt vært i Norge siden midten av februar, og nå hadde jeg ikke annet på meg enn 1200 kroner i kontanter og sertifikatet mitt. Ingen mobiltelefon, ingen nøkler, ingen papirer eller kvitteringer. Politiet hadde forgjeves lett etter meg i forbindelse med konkursen eller soningen i syv måneder. Det var ingen myndigheter i Norge som ante noe som helst om hvor jeg bodde. De visste ikke engang /om/ jeg bodde. Jeg fikk beskjed om å ta med meg sengetøyet og bli med noen fangevoktere til en celle. Jeg lot sengetøyet ligge og fulgte etter vaktene.
– Vil du ikke ha sengetøy, pute og dyne?
– Nei.
– Neivel, da får du klare deg uten!
Drit og dra, tenkte jeg. Jeg ble plassert på en celle på sikkerhetsavdelingen. Den hadde fortsatt grafittien jeg hadde rispet inn i jerndøren i 1994, da jeg satt på denne cellen i flere måneder – isolert – fordi jeg ikke ville arbeide. Den gangen var jeg i krise. Denne gangen var jeg forbanna, men langt fra traumatisert. Jeg kan vel best beskrive sinnstilstanden min som herdet. Etter en kort stund kom en fangevokter inn med sengetøyet. Og beordret meg til å re opp sengen. Jeg nektet. Noen minutter senere kom avdelingslederen inn. Det viste seg å være onkelen til en av de beste vennene mine, og far til en gutt jeg var en del sammen med på fritiden noen år tidligere. Jeg hadde ikke truffet mannen før, men jeg gjenkjente ham øyeblikkelig. Jeg antok at han viste hvem jeg var også. Jeg hadde ikke noe ønske om å såre ham, så jeg forholde meg ganske mild i forhold til hva jeg hadde tenkt. Jeg lot ham for eksempel forstå at jeg tidligere hadde erfart hva slags svin som arbeider i fengselet, uten eksplisitt angi om han var å regne som ett av dem. Jeg nektet selvfølgelig kategorisk å re opp sengen. Eller å gjøre noe som helst annet for å hjelpe dem å straffe meg. Jeg ble flyttet til noe de kalte en strippet celle. Det er en vanlig celle uten vask eller møbler – kun utstyrt med en plastbelagt madrass på gulvet. Onkelen til vennen min spurte om jeg ville forklare hvorfor jeg var så fiendtlig og avvisende. Jeg svarte at en forklaring ville ligge utenfor hans intellektuelle rekkevidde. Jeg fikk noen skiver, et beger med syltetøy og en mugge med vann. Så ble jeg overlatt til meg selv.
Neste formiddag kom en annen avdelingsleder og et par nye fangevoktere inn. Avdelingslederen, en kvinne, forklarte at på grunn av hygienen måtte jeg re opp sengen. Jeg svarte at det var uaktuelt. Hun begynte å pjatte om at «du kan velge hvilken celle du vil være på» – det var bare å gi beskjed, så kunne jeg komme tilbake til en normal celle. En av de andre fangevokterne spurte om jeg ville ha en «kartleggings-samtale». Dette er noe nytt sludder de har funnet på siden sist jeg «sonet» der. Jeg leste litt om denne praksisen, dels i en kronikk i Aftenposten, og dels i interne utredninger i «kriminalomsorgen», mens jeg var utenlands. Kort fortalt skal fangevokterne samle inn mest mulig informasjon om fangene – dels i kartleggings-samtaler, og dels i løpet av hverdagen i fengselet, uten at fangene er klar over det. Denne informasjonen skal de så bruke blant annet til å spå hvor «farlige» fangene vil være i fremtiden. Dette skjer med bakgrunn i enda et håpløst «system» de har importert fra USA (USA har laget mange slike «systemer» for behandling av fanger opp gjennom tidene. Ett «system» de utviklet spesielt for homofile fanger, dengang homofili var straffbart i USA, ble stoppet av amerikansk høyesterett, som karakteriserte det som en «uvanlig og grusom straff» (altså verre enn dødsstraff). Å lage «systemer» for «oppfølging» av fanger en en egen industri i USA og Storbritannia. Jeg grøsser når jeg tenker på hva som kan bli resultatet når disse «systemene» håndteres av ansatte i norske fengsler, mennesker som mangler selv helt elementære intellektuelle ferdigheter. Jeg takket derfor nei til dette tilbudet. Den kvinnelige avdelingslederen gjorde det klart at jeg ville forbli på denne ned-strippede cellen til jeg gikk med på å re opp sengen, eller «så lenge du har lyst til å være her» som hun formulerte det.
– Dette er ikke et spørsmål om hvilken celle jeg har lyst å være på, men et spørsmål om hvor lenge dere vil benytte tortur .
Det slo ned som en bombe. Det var selvfølgelig ikke tortur å holde meg på en strippe celle en dag eller to, men det ville bli det dersom oppholdet ble langvarig.
– Jeg er ikke enig i at dette er tortur, sa damen spakt.
– Det vil det bli opp til Amnesty å vurdere. Men jeg er ganske sikker på at de vil definere langvarig, skadelig isolasjon som respons på passiv motstand som tortur.
– Jeg deler ikke ditt virkelighetsperspektiv, svarte damen surt.
Men hun innså at slaget var tapt. Hun spurte hvordan jeg foreslo at man løste konflikten. Jeg foreslo at de reide opp sengen, dersom de var så viktig for dem. Så gikk de. En stund senere kom en av fangevokterne tilbake. Det var han som hadde «tilbudt» en «kartleggings-samtale».
– Selv om du takket nei, så er det jobben min å ha denne samtalen.
– Jeg pleier ikke å konversere med rævhol, svarte jeg.
– Mener du at jeg er et rævhol, spurte han med oppsperrede øyne.
– Noe sånt ja.
Denne gangen forstod han at jeg faktisk ikke ville snakke med ham. Det gjelder altså bare å kommunisere et nivå de behersker.
Et par timer senere ble jeg ført tilbake til den opprinnelige cellen. Sengen var reid opp, og jeg forberedte meg på neste konflikt, mat. Da de kom med middag i firetiden bad jeg dem om å sette den inn på cellen. Rutinen på A-avdelingen er slik at fangene skal gå ut på gangen og hente maten fra et trillebord. Dette hadde jeg alt i januar bestemt meg for å nekte. Uten egentlig å ha formulert en begrunnelse. Å gå ut etter maten er ydmykende. Det ville være å underkaste meg deres autoritet. Det innebar å gå inn i deres nærvær – en tanke som frastøtte meg. Jeg visste enda ikke hvorfor, men jeg visste at at jeg ikke kom til å gå ut på gangen etter mat. Jeg regnet med at det ville ta rundt 14 dager før det trengte gjennom hos dem. Altså rundt 14 dager uten mat.
I løpet av de syv første dagene i Bergen fengsel fikk jeg, foruten brødskivene jeg allerede har nevnt, én frokost, én middag og tre halve rundstykker. Jeg lå omtrent på idealvekten min da jeg ankom, så jeg forbrente en god del muskelmasse disse dagene. Jeg tok ikke sjansen på å kompensere ved å trene, så jeg holdt meg mest mulig i ro for å spare energi. Det eneste jeg hadde å drikke var vann. Om kvelden den syvende dagen begynte jeg å bli dårlig. Blodtrykket var ekstremt lavt, og ved siden av å være svimmel, følte jeg meg svakt beruset. I firetiden, natt til den åttende dagen, våknet jeg av intense smerter i øynene. Jeg har ikke noe problem med å blokkere ut smerte – men nå begynte jeg å bli bekymret. Å dø skremte meg ikke – tvert imot, det er en av de få tingene gleder meg til – men jeg følte ikke noe behov for å bli blind. Jeg ante ikke om smertene skytes mineralmangel, en infeksjon eller allergi – men uansett måtte jeg håndtere denne ubehagelige og uventede situasjonen. Da en fangevokter kom og forkynte at det var frokost, sa jeg at hun enten fikk gi meg mat, eller skaffe meg en lege. Jeg begynte å bli syk av mangelen på mat. Kort tid etter kom en sykepleier inn på cellen. Jeg forklarte at vaktene nektet å gi meg mat, og at jeg forholdt meg til det jeg oppfattet som en urett med passiv motstand.
– Jeg kunne valgt andre aksjonsformer, som å smøre avføring ut over cellen, eller jeg kunne gått løs på vaktene. Men jeg velger passiv motstand. Det er en akseptert aksjonsform i de fleste sammenhenger.
Sykepleieren prøvde å få til et kompromiss, der jeg for eksempel tok i mot maten i døren. Jeg avviste det blankt. Jeg var ikke villig til å forhandle. Sykepleieren gikk et par runder ut av cellen for å snakke med noen andre, sannsynligvis avdelingslederen, og kunne til slutt love at jeg skulle få mat. Det var det eneste jeg krevde av fengselet. Og det var utelukkende fordi det var nødvendig for å overleve. Kunne jeg overlevd uten mat de tre månedene jeg skulle være der, så ville jeg gjort det.
Uken omtrent uten mat var langt mindre anstrengende enn jeg hadde forventet. Forrige gang fengselet nektet meg mat for å tvinge meg til underkastelse, i 1995, var sulten en belastning. Da jeg satt varetektsfengslet på grunn av den falske voldtektsanklagen i 2006 oppdaget jeg at jeg er i stand til å gi faen i hva som helst, Det fungerte mot både sult og kjedsomhet. Jeg nektet i praksis å forholde meg til alle regler og rutiner i fengselet. Når de kom og ville ha meg til å bære ut boss om kvelden, pleide jeg bare å vise dem fingeren. Jeg takket nei til «lufting». Jeg skrev ikke «påleggsliste». Jeg koblet ut telefonen på cellen, slik at jeg aldri ble forstyrret når de prøvde å ringe for å vekke meg om morgenen. Jeg kontaktet dem aldri – ikke en eneste gang – slik de forutsetter at man gjør. Jeg bestilte ingen ting fra kiosken. Da helseavdelingen beordret dem til å bringe maten inn på cellen min, virket vaktene fullstendig forvirret. Noen ville vite om jeg var hadde vondt i føttene. Noen oppførte seg som det å bringe meg mat var en smertefull ydmykelse. Andre trodde åpenbart at jeg var psykisk utviklingshemmet eller alvorlig psyk. Bortsett fra å avkrefte at det var noe i veien med føttene mine, bidro jeg ikke til å oppklare forvirringen. Da jeg fikk mat hopet bosset seg opp, og når bosspannet var fullt lot jeg bosset ligge på gulvet. I begynnelsen tok det en ukes tid før en eller annen vakt tømte det. Det gikk åtte uker før de sluttet å be meg om å bære ut bosset, og bare tømte det på bossrundene sine hver kveld.
Etter to og en halv uke kom en avdelingsleder inn på cellen min og sa at han ønsket å snakke med meg på kontoret sitt. Jeg sa jeg ikke ville snakke med ham. Samme dag ble jeg flyttet til en ny avdeling, A Øst, den samme avdelingen der min venn begikk selvmord en drøy måned tidligere. Denne gangen var det ingen som ville re opp sengen min. Jeg gav blaffen og sov på den bare skumgummimadrassen i fire uker.
En dag kom en fangevokter inn på cellen utpå formiddagen. Jeg hadde lagt meg til en døgnrytme der jeg sov mesteparten av dagen, og lå behagelig på magen med hodet ned mot puten. Jeg våknet av at døren ble åpnet – men jeg lot demonstrativt være å snu meg mot ham.
– Nå er det snart på tide å behandle prøveløslatelsen din.
– Javel, gryntet jeg uinteressert. Jeg hadde ingen planer om å søke om noen prøveløslatelse. Av to viktige grunner. For det første fordi jeg ikke ville gi dem fornøyelsen av å avslå søknaden – noe de helt sikkert ville gjort slik som jeg forholdt meg. Men viktigst fordi jeg ikke ville underkaste meg «kriminalomsorg i frihet».
– Betyr det at du ikke vil at vi skal behandle prøveløslatelsen din, spurte mannen overrasket.
– Ja! Gryntet jeg. Så sovnet jeg og tenkte ikke mer på saken før jeg noen uker senere fikk et skriftlig avslag på prøveløslatelse. Den provoserte meg kraftig. Det provoserte meg at de sendte et avslag på noe jeg ikke hadde søkt om, nettopp for å frata dem fornøyelsen av å avslå søknaden. Det provoserte meg at de begrunnet avslaget med at jeg var dømt /flere/ ganger tidligere, noe som ikke stemmer (men det er vel slike klisjeer de bruker helt rutinemessing – Bergen fengsel er kjent for å være notoriske når det gjelder å nekte fanger permisjoner og prøveløslatelse) og dessuten at jeg var dømt for /grov/ /kriminalitet/. Det er ikke grov kriminalitet å ta på tissen til en samtykkende 15-åring, etter at han har flørtet i månedsvis, og selv har invitert seg på overnattingsbesøk. Jeg sendte et klysebrev til rette vedkommende, og da ble det helt stille om den saken.


Åge Mjåtveit
Bergen Fengsel

Bergen, 16/10-08

Hei klysen. Jeg har ikke søkt om prøveløslatelse. Tvert imot. Da en av de andre drittsekkene her spurte om jeg ville søke, svarte jeg nei.

Jeg forhandler ikke, og jeg inngår ikke kompromiss med slike motbydelige svin som deg og resten av pakket i denne vernede arbeidsplassen for åndssvake og sadister (to egenskaper som ikke er gjensidig ekskluderende).

Og en ting til. Jeg arbeider ikke i fengsel. Har aldri skjedd, kommer aldri til å skje. Prøv å ta det som en mann!

Brenn i Helvete

Jarle Aase
Lovløs


En dag kom en kvinnelig fangevokter inn på cellen og mente at jeg helt sikkert hadde lyst til å komme meg ut av cellen og arbeide litt. Jeg svarte dogmatiske at jeg ikke arbeider i fengsel. Noen dager senere fikk jeg et «vedtak» om at de betraktet det som arbeidsnekt i en uke, noe som i praksis betød at jeg ikke ville få lov til å gå ut av cellen og ha «fellesskap» med de andre fangene. I tillegg ville jeg ikke få dagpenger den uken, drøyt 250 kroner, slik at jeg heller ikke kunne handle i kiosken jeg ikke ønsket å handle i. Med andre ord et ganske meningsløst vedtak; «nei Jarle, – du får ikke lov å gjøre disse tingene som du likevel aldri gjør!»
Etter åtte uker klarte jeg endelig å formulere strategien min og begrunne den på en kort, konsis og forståelig måte. «Jeg deltar ikke i overgrep mot meg». Dette hadde stått helt klart for meg allerede lenge før rettsaken i januar 2008 startet, men jeg klarte ikke å formulere det klart før nå. Nå hadde i grunnen fremgangsmåten min denne gangen vært en formidabel suksess sammenlignet med det som skjedde i 1994 – 1995. De fengselsansatte klarte faktisk veldig lett å forholde seg til en helt firkantet, ubegrunnet og konsekvent holdning fra meg.
– Jeg arbeider ikke i fengsel
– Jeg skriver ikke handlelapper
– Jeg lufter ikke
– Jeg vil ikke snakke med dere
Kort sagt «nei!». Gjennom å forsegle enhver spore til dialog, og frasi meg ethvert privilegie, unngikk jeg nesten helt konflikter og mas. Det eneste jeg krevde var mat. Jeg nektet å forhandle om noe som helst. Jeg søkte ikke om permisjon heller. Og for å sabotere opplegget deres med å «kartlegge» meg, tok jeg heller ingen telefoner og jeg skrev ingen brev. Jeg forklarte vennene mine i forkant at jeg ikke ønsket besøk, og at jeg ville bli helt utilgjengelig i disse tre månedene.

Etter fire uker på den nye cellen på den andre avdelingen, kom en kvinnelig fangevokter inn på cellen og spurte om hun kunne få re opp sengen min. Jeg trakk på skuldrene. Det betød ingen ting for meg. Jeg har sovet i syv år på et betonggulv. Hun redde opp sengen og prøvde å manipulere meg til å like henne. Jeg takket nei til å snakke med henne. Noe uker senere spurte hun om jeg ville delta på et kurs. Jeg sa nei før hun rakk å fortelle hva slags kurs det var snakk om. Etter elleve uker kom en avdelingsleder inn på cellen sammen med dette kvinnemennesket og en annen fangevokter. Dette var en jeg ikke hadde sett før. Han prøvde å se barsk ut. Jeg stilte meg foran ham med armene i kors over brystet.
– Jeg har forstått det slik at du ikke vil vaske cellen din?
– Det stemmer, bjeffet jeg tilbake.
– Og hva er begrunnelsen for det?
– Jeg deltar ikke i overgrep mot meg. At dere gjør det er er deres valg og deres ansvar, men jeg deltar ikke!
Han ble stille i noen sekunder.
– Dette har man sikkert diskutert tidligere, og vi kommer neppe noe lenger nå. Men når du ikke vil vaske cellen må vi gjøre det og da kan ikke du være her. Du må flytte til en ny celle.
Jeg trakk på skuldrene. For meg var det knekkende likegyldig hvilken celle jeg var på. Litt senere kom dette kvinnemennesket tilbake for å hente meg. Jeg pakket en liten plastpose med papirer, kulepenner, kam og neglefil og fulgte etter henne.
– Skal du ikke ha med noe fra cellen? Spurte hun.
– Nei.
Litt senere kom en annen fangevokter bærende på dyne, puter, mat og toalettsaker. Kvinnemennesket redde opp sengen og benyttet anledningen til å fortsette manipulasjonen sin.
– Jeg tror ikke at du har det så godt her på cellen hele dagen.
– Hadde du vært opptatt av om mennesker har det godt, ville du ikke arbeidet i et fengsel, svarte jeg uengasjert. Vi hadde hatt denne samtalen flere ganger tidligere. Hun så seg litt rundt. Så spurte hun om jeg hadde andre klær enn dem jeg gikk i.
– Nei.
Den første dagen hadde jeg vært litt overrasket over den fullstendige mangelen på rutiner. Da jeg kom tilbake på cellen etter å ha tilbragt det første døgnet i en strippet celle, konstaterte jeg at der hverken var tallerkener, bestikk eller klær. Jeg følte et sterkt ubehag når fangevokterne viste seg, og ville ha minst mulig med dem å gjøre. Så jeg spurte ikke etter noe som helst. Dermed gikk det halvannen uke før en fangevokter foreslo at jeg kanskje kunne få tallerkener og bestikk, og altså elleve uker før en annen kom på den idé at jeg kanskje ville ha rent undertøy. For en person som i likhet med de fleste nordmenn skifter undertøy minst en gang for dagen, var de første dagene, for ikke å si ukene, ubehagelige. Men det var altså /mer/ ubehagelig å spørre svinene i fengselet om noe. Så jeg gav faen. Klærne var ikke så skitne at de utgjorde noen helsefare, og jeg dusjet hver dag. Etter elleve uker tenkte jeg ikke lenger på at klærne var skitne.
Kvinnemennesket styrte og herjet, og klarte til slutt å skaffe to t-skjorter, tre underbukser og til og med et par sokker. Hun tryllet også frem en treningsbukse. Den viste seg å være i 100% nylon, og av en kvalitet som fikk meg til å foretrekke den skitne og slitte, men tross alt svært komfortable, bomullsbuksen min. Kvinnemennesket spurte om det var noe annet jeg hadde lyst på. Om jeg hadde lyst å bli med på en tur?
– Nei.
– Har du lyst på noe å lese?
– Du kan jo be bibliotekaren stikke innom.
Hun ble veldig begeistret over at jeg kunne lese, og lovet at bibliotekaren skulle komme innom cellen. Han dukket opp allerede samme kveld. Jeg gav ham en liste over bøker og emner som interesserte meg. Men i stedet for å plukke frem bøkene, reiste han på ferie, og dermed kom det aldri noen bøker til meg. Jeg gav faen.
Kvinnemennesket dukket stadig oftere opp. Hun prøvde på forskjellige måter å manipulere meg til å få en slags fortrolighet til henne. Teknikkene var ganske primitive. Jeg har vært profesjonell selger, og kan litt om emnet. Hun prøvde først og fremst å være veldig hyggelig og imøtekommende. Dernest spilte hun på selvmedlidenheten min. Begge deler er nok effektive ovenfor den generelle fengselspopulasjonen. De fleste av dem er vant til å bli behandlet som pakk, og uansett hvor grunne kriminelle er på det følelsesmessige området, så pleier de å ha en velutviklet selvmedlidenhet. Kvinnemennesket begynte etter hvert å gå meg på nervene. En dag ville hun vite hva jeg syntes om den nyvalgte presidenten i USA. Jeg trakk på skuldrene. Hun fortsatte å mase og ville ha meg til å prate med henne – noe jeg noe jeg så langt aldri hadde gjort, og heller ikke hadde noe ønske om.
– Jeg tror jeg har kommunisert ganske klart at ikke ønsker noen samtale med dere.
Hun forsvant, og jeg fikke endelig fred.

Det vanskeligste i dette fengselsoppholdet var å skru av all vennlighet og høflighet og behandle alle ovenifra og ned. En amerikansk psykolog (Thomas A. Harris) har definert fire grunnholdninger (posisjoner) man kan innta ovenfor et annet menneske. Jeg er OK, du er OK. Jeg er OK, du er ikke OK. Jeg er ikke OK, du er OK og til slutt, jeg er ikke OK, du er ikke OK. Den eneste holdningen jeg ville benytte i fengselet var «Jeg er OK, du er en drittsekk». Det høres sikkert enkelt ut, men i praksis er det vanskelig å endre adferdsmønstre som er helt automatiske. Jeg var ikke ute etter å være frekkest mulig, poenget var å holde vaktene på avstand. De som tok hintet fikk ikke noen verre behandling fra meg enn en dose sur bergenser. De som gikk meg på klingen fikk enda klarere beskjed.
– Du må ta telefonen når vi ringer om morgenen (han visste ikke at jeg hadde koblet den ut).
– Nei.
– Hør, du kan gjøre som du vil hele dagen, men om morgenen er det viktig for oss at vi ...
– Jeg /driter/ i hva som er viktig for dere.

Jeg var, som du forstår, ingen mønsterfange. Bortsett fra en tur til legen for å sjekke øynene, og litt bytting mellom celler, tilbrakte jeg 24 timer av døgnet alene på cellen. Uten noen kontakt med verden utenfor, og uten noe lesestoff. Tiden gikk sent, men jeg gav faen. Ventet på å slippe ut, omtrent som når man sitter på et busstopp på landet et sted og venter på en buss som kommer om noen timer. En ukes tid før de ville bli nødt til å slippe meg ut, kom en vakt inn på cellen og fortalte at politiet ville snakke med meg.
– Vil du snakke med dem?
– Hvorfor i allverden skulle jeg snakke med dem?
Et par dager senere fikk jeg et brev om at jeg hadde fått en «påtaleunnlatelse» for manglende regnskapsføring i selskapet mitt. Jeg har ikke unnlatt å føre regnskap. Jeg hadde kun nektet å gi «bostyret» for konkursen min noe som helst. Regnskapene mine var ført helt etter boken. Men jeg gav faen i det også. Det er ikke aktuelt å vise regnskapene til det norske terrorregimet.

Da jeg ble løslatt, møtte jeg de samme klovnene i resepsjonen som da jeg kom, tre måneder tidligere. De ville ha meg til å skrive under på et par papirer. Jeg nektet. De ble veldig forvirret, og prøvde å sette hardt mot hardt. Dersom jeg ikke signerte, så ville jeg ikke få kontantene mine, drøyt 3000 kroner. Jeg gav faen. Jeg kunne haike til byen eller i verste fall gå inn til sentrum. Der hadde jeg venner. En avdelingsleder ble rekvirert. Han foreslo at klovnene kunne signere selv. Og det gjorde de. Så gikk jeg ut gjennom porten, men en liten hvit plastpose i hånden og ca 3000 kroner i lommen. Hjemløs, konkurs, og medtatt etter tre måneders total isolasjon. Men ikke nede for telling. På en server på Internett lå utkastet til boken om voldtektsløgneren. Og i posen lå planene for det nye forlaget mitt, et par andre bokprosjekter, planer for noen dataprogrammer, og en hådskrevet kladd til dette blogginnlegget.